Helga gikk bra

Lørdag skulle jeg og mannen min på ESCfest. Men det betydde at vi måtte ha barnevakt. Å ikke ha kontrollen på dattera mi, synes jeg er grusomt. Jeg får så mange katastrofetanker. Enn hvis hva. Forestillinger jeg hadde var om det skulle bli brann, flått, drukne i bassenget, faller ned trappa, eller hvis hun fikk kjærlighet på pinne, at kjærligheten faller av pinnen og den setter seg fast i halsen. Eller om hun løper med kjærligheten i munnen og faller og stuker pinnen nedover halsen. (Hun har fått beskjed om at hun skal sitte i ro når hun spiser kjærlighet, men det blir vel fort glemt).

Jeg stoler på mamma som barnevakt, ellers hadde hun ikke fått passet henne. Det er få som får passe henne. Det er virkelig en tillitserklæring når noen får passe henne.

Vi dro fra Adele, og hun vinket oss farvel. Jeg forestilte meg at det var siste gang jeg så henne i live. At jeg kunne dra fra henne føles så feil og svært frustrerende. Hadde jeg vært 100 % sikker på at hun hadde dødd, så hadde jeg selvsagt ikke dratt på fest.
Men man må trosse frykten sin av og til, slik at angsten for at noe kan skje kanskje blir mindre.

 

Ubehagelige tanker om drap og terror

Idag dro jeg og dattra mi på jentetur til Trondheim.
Jeg måtte gjennom masse ubehageligheter idag. For det første måtte vi ta tog, da forestilte jeg meg en idiot med bombevest som sprengte alle i lufta. Ikke nok med det, det kom en rar lukt i toget, hodet mitt spant og jeg forberedet meg på at det var brann på toget. Men innså etterpå at det var noen som tok opp maten sin.

Da vi kom til Trondheim, så passerte vi en suspekt mann. Han hadde hendene sine bak på ryggen, som om han holdt en kniv. Jeg så på han, og han på meg med et drepende blikk. Jeg ble forfjamset, og gikk fort forbi. Jeg snudde meg, men ingen kniv eller våpen han hadde.

Vi dro på McDonalds. Det var en skremmende opplevelse, selv om det absolutt ingenting hendte.
Jeg hadde de villeste overbevisninger om at min og Adeles siste time var kommet.
Det var mye folk, med andre ord, mange potensielle galninger. Jeg visualiserte at det kom en mann inn med skytevåpen, eller en med kniv og skjærte hodet av oss. Eller at noen sprengte hele stedet.

Vi kom oss velberget hjem. Men nå skal jeg til selveste London. Lurer på hvordan det går, når jeg såvidt “overlever” en tur til Trondheim.

Ut på tur med DPS- igjen

Idag var jeg veldig sur
for dps absolutt ville ta med meg på tur

Så umotivert jeg var
men en indre stemme jeg har

Stemmen fortalte meg at jeg måtre gi det et forsøk
Jeg er jo i 20årene, og ikke en gammel øk

Jeg er jo egentlig ganske sprek
Men idag kroppen verket og skrek

Jeg på turen ble med
Turen dempet noe av mitt tankeskred

Det var oppholds, men mye vind
Frisk luft gjorde noe med mitt negative sinn

Vi som dro satt oss ned og spiste mat
Vi lo, drakk kaffe og slo av en prat.

Det ble en koselig tur
Og en tur er en skikkelig bra depresjonskur.

Utgang med følge-jeg en viktig person?

Idag er det litt over en uke siden jeg ble innlagt på psykiatrisk. Jeg trives godt. Det føles litt rart å ha utgang med følge. Med det menes at jeg ikke har lov til å dra ut alene, i fare for å skade meg selv. Jeg føler meg plutselig som en viktig person, som har bodyguard. Jeg bor bare 10-15min unna DPS, men får allikevel ikke lov til å gå hjem, mannen min må hente meg. Jeg forstår at de har slike regler, ettersom jeg har selvmordstanker ytret.

Idag fikk jeg permisjon fra DPS. Jeg dro hjem i 12tida, og var tilbake kl 19.
Jeg, samboeren og dattra mi gjorde en del husarbeid, lagde middag og dro til stranda.
Jeg lekte dessverre ikke så mye med  Adele som jeg skulle ønske jeg gjorde.
Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik.. Men jeg er utrolig sliten og lei.
Jeg ønsker ikke hun skal se det på meg, så jeg prøver å holde humør og mot oppe.

Det var litt utfordrende å være hjemme så lenge, for jeg føler jeg må prestere som kjæreste, mor og husmor. Og det på få timer. Men jeg sovna i sofaen da, så jeg tror ikke jeg oppnådde forventningene så mye. Det er jeg  som har forventninger til meg selv, ingen andre.
Resten av kvelden går til å ta seg en dusj, dikte og kanskje skrive et blogginnlegg til. 🙂

Hva skal du gjøre ikveld?

(Bildet er hentet fra google)

 

Pårørende til psykisk syke

Jeg er nå innlagt ved DPS Stjørdal. Jeg er deprimert med selvmordstanker. Mer om det kan du lese her:
Innlagt på sinnsykehus

Et ærlig innlegg om selvmordstankene mine

Et kort dikt om depresjon

Er det mulig å tenke seg ut av en depresjon?

Det å være pårørende til noen som er psykisk syk tror jeg er en enorm påkjenning.
Jeg skriver kun utifra mine opplevelser og meninger, så mye av det jeg skriver trenger ikke å stemme for alle. For meg er de pårørende de viktigste støttespillerne mine. Å få deres støtte og aksept betyr så utrolig mye. Jeg føler meg så mye mindre ensom og redd da.
Behandlerne mine på DPS betyr også masse! Men det er jo ikke dem jeg skal leve med resten av livet, derfor trenger jeg å komme “ut” fra DPS til noen som oppriktig bryr seg om meg.

Jeg forstår det er krevende å være pårørende. Over tid kan det bli svært belastende.
Pårørende kan slite med dårlig samvittighet fordi de opplever å ikke strekke til.

Jeg mener selv at jeg ikke forventer så veldig mye av mine nærmeste.. Det jeg ønsker er at de ikke bagatelliserer problemene mine, og at de viser at de bryr seg. Å vise at de bryr seg, kan de vise ved å sende en melding/ringe for å høre hvordan det går, kom på besøk eller gi meg en klem. Det er også viktig for meg at folk irundt meg senker forventninger til meg mens jeg er syk. Forstå at vanskelig oppførsel ved meg er et symptom på sykdom, ikke som del av personligheten min. Sist men ikke minst, vær tålmodig. For depresjon er en seig sykdom.

Det er viktig at pårørende ikke blir terapeuter. Kjæresten min skal være kjæreste, og mamma skal være mamma. Det er viktig at de nærmeste ivertar seg selv, eller så kan de bli utmattet. Det kan også hjelpe å få til en fellessamtale med behandlerne til den som er syk. På denne måten får man litt innblikk i hva som feiler vedkommende, hva man kan gjøre fremover og man får lufte sine frustrasjoner og tanker.

Er du pårørende til noen som er psykisk syk? Har du noen tips?

Selvmordstanker = oppmerksomhetssyk?

Selvsagt vil jeg ha oppmerksomhet. Jeg trenger jo hjelp til å komme ut av denne nedbrytende tankegangen. Hvis noen holder på å drukne, så vil jo vedkommede selvfølgelig ha oppmerksomhet for å kunne få hjelp. Slik er det med selvmordstanker også. For min del iallefall. Det er flaut og litt tabubelagt å snakke om det, men jeg skal være ærlig.

Mange tror at selvmordstanker er en type manipulerende oppmerksomhetssøking, uten at det er et ekte ønske om å dø. Dette er en holdning som i seg selv kan øke risikoen for selvmordsforsøk. Enkelte kan nok true med selvmord for å påvirke f.eks kjæresten/familien sin. Det syns jeg er feil. Jeg mener at man skal ikke true med selvmord for å “få viljen” sin. Jeg forstår at man opplever fortvilelse og håpløshet, og det skal selvsagt bli møtt med respekt.
Men husk at det er en stor påkjenning for pårørende å ofte få trusler om at man ønsker å ta livet sitt.

Jeg holder mye inni meg, spesielt til familien min. Jeg er ganske ærlig med behandlerne mine på DPS. Men det er så mye mer jeg kunne tenkt meg å sagt. Men det er vanskelig. Så utrolig vanskelig. Jeg er redd for å bli sett på som en negativ og pessismistisk person.

Jeg er også redd for at de blir lei av meg her på DPS. Jeg tenker også at jeg ikke vil sette dem i en vanskelig situasjon, der de ikke har svar å gi meg. For jeg har destrukitve tanker som er vanskelig å svare på. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg stiller spørsmål de ikke klarer å svare på. Jeg tenker da at de tenker at de ikke er flinke behandlere osv. Veldig vanskelig å forklare. Jeg liker å få behandlerne mine til å føle seg nyttige og flinke.

Jeg har en forestilling om at de egentlig ikke tror på meg. At jeg bare later som, eller overdriver. Det gjør selvsagt vondt, og jeg blir usikker.

Hva mener du?


(bildet er hentet fra google)

Et ærlig innlegg om selvmordstankene mine

Jeg skrev i forrge innlegg at jeg nå er innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg tenkte å være ærlig med leserne mine om hvilke tanker jeg har.

Jeg har selvmordstanker. Jeg ønsker ikke lenger å leve, men er redd for å dø også. Dø fra barnet mitt, familien og ikke få vite hva fremtiden bringer. Jeg er nysgjerrig på hva som kommer til å skje i framtida, men å leve føles håpløst.

Jeg føler jeg ikke bidrar med noe positivitet til venner og familie. Jeg er bare en belastning for dem.  

Jeg får virkelig ikke til å forklare hvordan det er å ha selvmordstanker. Det er grusomt, skremmende og ikke minst fryktelig vondt. Tankene raser gjennom hodet mitt.

Jeg kjenner det på hele kroppen at jeg ikke klarer å leve mer. Kroppen føles nummen og utmatttet. Tankene mine er todelt; en tanke ønsker virkelig å avslutte alt, en annen tanke forteller meg hvor egoistisk det er. Men det de irundt meg ikke forstår, er at jeg føler meg egoistisk ved å puste å leve. Jeg vil jo dø til fordel for familien min, slik at de får det bedre.

Jeg har skrevet noen stikkord om hvordan jeg føler meg. Dette viste jeg til terapeuten min også. Det er kaotisk bygd opp, akkurat som det hodet mitt er:

* Jeg har blitt veldig selvsentrert. Tror alt handler om meg. Hvis mannen min sier noe som i utgangspunktet er positivt, klarer hjernen min å vri det  til å handle om noe negativt om meg selv.
* Jeg rydder huset for å forlate det rent og ryddig  til Sondre og Adele.
* Jeg forestiller meg at det er siste gangen jeg ser Adele. Siste gangen jeg ser hun leker, gir meg kos, hører stemmen/latteren hennes,spiser ler osv.
* Jeg føler meg inneforstått med at det er min tur snart.
* Redd for at selvmordet gjør vondt og blir langdrygt.
* Jeg savner familien min masse allerede.
* Jeg er redd for at selvmordet mitt kommer til å ødelegge barnet mitt.
* Jeg forestiller meg begravelsen min, og ser for meg hvordan dattra mi har det. Jeg tror det kommer mye folk, men kun for nysgjerrigheten sin skyld. Ikke for at de egentlig bryr seg om at jeg har avblomstret.
* Jeg mislykkes med å leve, og mislykkes med å dø… Fryktelig vanskelig å vite hvor jeg skal gjøre av meg.
* Jeg vil dø, men samtidig ikke.. Jeg er sliten og lei, ingen liker meg. Jeg er en byrde, nervøs og bare i veien. Har ikke noe til liv uansett.
* Finnes ikke en positiv ting med meg.
* Tusenvis av tanker, men klarer ikke å fange en tanke engang..kaotisk og enormt til tankekjør.
* Ikke verdt å “redde”. Jeg er så feit, ekkel, stygg, negativ og dårlig kjæreste og mor.
* Svære klumper i magen og halsen, føles ut som at jeg kveles. Rar i magen, svimmel  og ofte på gråten.
* Føler jeg må dø for at de irundt meg skal forstå hvor vondt jeg har det.
* Mistet litt matlyst, vanskelig for å sove. Må ta sovemedisin for å forsvinne.
* Jeg har alt jeg kan drømme om, men allikevel så er det slik. Jeg klarer ikke å forstå det.
* Jeg blir ikke vant til å være deprimert selv om jeg har vært det mange ganger. Jeg tror ingen blir vant til å ha slike nedbrytende tanker og følelser. For hver gang jeg blir deprimert så tenker jeg ” Skal jeg leve slik resten av livet? I påvente av å bli deprmert igjen”?  Det er ikke noe til liv.

* Kanskje livet ikke er for alle?
* For mange tanker- ikke nok ord.
* Jeg føler en sorg, selv om jeg ikke har mistet noen. En tomhet brer seg over meg, og jeg forstår ikke lenger meningen med livet.
* Jeg er utmattet. Føles ut som hjernen min løper maraton. Tankene tar fullstendig kontroll over hodet og kroppen- og det føles ut som all energi blir sugd ut av meg.
* Jeg grubler mye. Å sitte i mitt eget selskap med tunge tanker er en stor energityv. Negative “kvernetanker” blir som kvikksand; trekker meg ned og tar fra meg selvfølelse og håp. Jeg kan gruble på hvorfor plagene mine har kommet, bekymringer og stadig finne feil ved meg selv. Tankene mine kverner hele tiden- ofte over hvor verdiløs og mislykket jeg er, både som mor, husmor, datter, søster, kjæreste og statsborger. Jeg har ingen verdi, og jeg gjør verden en tjeneste ved å vandre heden. Jeg er ikke verdt skoa jeg går i engang.
* Jeg vet at livet går opp og ned, men nå føles det ut som at det kun går nedover, og aldri vil gå opp igjen. Det føles så håpløst!
* Fæle forestillinger i hodet…Blod, gørr, begravelser, likkister, hvir klam hud.
* Jeg tror årsaken til min altfor tidlige død er pga stress/angst og lav selvtillit.
* Jeg har googlet en del om måter å dø på.. Hva som er best og verst. Her er noen av de alternativene jeg har vurdert: Bil”ulykke”, overdose, hoppe ned fra ei bro/foran et tog eller kutte meg.
*Vanskelig å føle oppriktig glede over ting.

 

Innlagt på sinnsykehus

Jeg trodde ikke jeg skulle bli innlagt på DPS igjen. Neste gang jeg skulle på DPS skulle jo være med en jobbsøknad. Jeg har ei stund drømt om å få jobbe her, men nå er jeg altså en innsatt istedenfor en ansatt.
Jeg har i en måneds tid hatt negative tanker om meg selv, fæle forestillinger i hodet og ekstremt mye bekymringer. Resultatet av denne blandingen endte med depresjon og selvmordstanker. Jeg syns det er en skam å ha selvmordstanker. Jeg står midt imellom livet og døden. Ikke duger jeg til å leve, jammen får jeg ikke til å drepe meg selv heller. Det er veldig flaut å ikke klare noen av delene. Mer om selvmordstankene mine kan du lese HER.

Jeg har gått poliklinisk på DPS i noen år(dvs. gått til samtaler 1 gang i måneden).
Igår hadde jeg en vanlig avtale på DPS, og jeg skjulte ingenting av hvordan jeg følte meg. Overlegen måtte kom en tur å ta en prat med meg, og han nevnte bl.a at han var usikker på om jeg kanskje skulle tatt en tur på akuttmottaket på Levanger. Men heldigvis sa terapeuten min at han mente jeg kunne være her på DPS Stjørdal. Men da måtte jeg love å ikke gjøre noe dumt.

Jeg var veldig i tvil på om jeg ville bli innlagt, det av to grunner; familien min og at jeg da blir hindret i å forlate livet. Det irriterer meg at jeg lovte å ikke gjøre noe dumt, for jeg er veldig samvittighetsfull.. Jeg vil ikke bryte avtaler, og ei heller få terapeuten min til å føle skyld resten av livet.

Mer om bekymringer jeg har og tidligere innleggelser kan du lese her:
Jeg dør av angst

Muslimangst

Terror i kinosalen

Jeg trosset terrorfrykten idag

Jeg trenger skuddsikker vest

På tide å sette krona på verket?

Stemmer i hodet

Tegninger fra da jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus

Notater som fikk meg innlagt på psykiatrisk

(Bildet er hentet fra google)

 

 

Jeg trenger skuddsikker vest!

Nå altså!!…Er jeg møkkalei av å være engstelig/ha angst hele tiden. Imorgen reiser vi til Østersund.. Jeg skal i utgangspunktet glede meg, men angsten tar overhånd. Den klarer å ødelegge alt som skal være fint, bra og morsomt. Jeg klarer ikke å “leve livet”. Dere lesere har vel fått med dere at jeg er redd for det meste, spesielt for terror og at datteren min skal dø.

Pappa ble 50 år, og i den forbindelse spanderte jeg og søstra mi hotellweekend i Østersund med barn og barnebarn. Dette skal jo bare bli gøy. Men det blir det ikke for min del. Jeg kommer til å være på vakt, passe på hele tiden og lage meg ville scenarioer. Jeg har veldig god fantasi, da jeg klarer å forestille meg fæle ting som kan skje.

For det første, så må vi legge ut på en biltur. Bare det er skummelt i seg selv..
Jeg stoler på kjøringa til mannen min, men det finnes så mange idioter i trafikken som ikke kan å kjøre. Jeg er livredd når det kommer biler/trailere imot, så bilturen blir et mareritt.

For det andre, så skal vi spise ute og vandre i gatene. Jeg er selvsagt redd om noen villmenn kommer inn i restauranten vår og skyter vilt irundt seg, eller i verste fall tar dattra mi som gissel. Jeg får hjertebank og er nesten på gråten når jeg skriver dette, fordi det føles så ekte for meg. Jeg klarer å kjenne på den følelsen som om det skjer på ekte. Vanskelig å forklare. Hvis jeg hadde visst hvor man kunne få tak i skuddsikker vest og forsvarsvåpen, så skulle jeg ha kjøpt det. Vi skal også gå i gatene, og da er jeg redd terror. Jeg ser for meg en bil kommer susende ned gågata, eller en selvmordsbomer.
Jeg er også redd for å miste henne i folkemengden, derfor kommer jeg til å ta med vogn. Det får bare se dumt ut med en 5åring i vogn, jeg har iallefall mer kontroll på hvor hun er da.

For det tredje, så skal vi på Storsjøbadet, da er jeg redd  Adele skal drukne. Eller tørrdrukne. Tørrdrukning, eller sekundær drukning som det kanskje heter, betyr at barnet kan dø/drukne 24 timer etter å ha vært i vannet. Da måtte barnet ha svelget en mengde vann først. Jeg tror at vannet da kommer i lungene, og man blir slapp og trøtt. Les mer om det på google, kjempeviktig å vite! Det er ikke kun drukning jeg er redd på Storsjøbadet, det er også hvis hun sklir på gulvet, ramler ned trappa eller forsvinner blir kidnappet. Jeg må passe godt på!

For det fjerde, så skal vi hjem igjen. Da er det bilkjøring igjen.
Dette kommer til å bli en vanskelig tur. Jeg skulle ønske jeg kunne bruke energien og tankene på noe annet. Jeg vil nyte tiden med familien i Østersund, gi de min fulle oppmerksomhet, og ikke være så nervøs, grinete og negativ.

 

På tide å sette krona på verket?

Jeg blir ikke akkurat en toppblogger av å ikke skrive innlegg. Nå har det vært like stille som i graven på bloggen min.
Jeg er ikke død, selv om jeg skulle ønske jeg var det, av og til. Jeg sliter sånn med nervene, at det føles umulig å leve med det.

Bekymringene mine spiser meg opp innvendig. Det jeg bekymrer meg mest for, er å miste datteren min. Jeg er livredd det aller meste. Jeg er redd for å sende henne i barnehagen(hun kan få en istapp i hodet, falle av dissa å slå hodet, kveles), jeg er også redd når hun skal sitte i bil, når noen skal passe henne, når vi er på kino (generelt et offentlig sted, pga terror) og andre hverdagslige ting.

Idag dro vi på tivoli, og hun hadde veldig lyst til å ta noen karuseller. Jeg hadde gruet meg siden jeg fant ut det var tivoli i byen. Jeg forestilte meg at berg og dalbanen sporet av og at hun fikk den svære larva over seg, eller at hun falt ut og knakk nakken. Jeg får bilder i hodet som viser blod, gørr og at datteren min lider. Det er så grusomt. Det å visualisere sin egen datters død, til og med begravelsen hennes er så uforklarlig vondt. Jeg vil ikke leve med slike tanker og begrensninger resten av livet. Jeg er redd jeg begrenser livet til datteren min også. Hun fikk ta karuseller idag, tok 5 stk, og hun var så tøff. Hun turte å ta en av de store også. Jeg syns jeg var flink som lot henne.

Det jeg tenker, er jo at nå som hun er såpass lita (5år), så har jeg for det meste kontroll. Men hun blir jo forhåpentligvis større, og da må jeg innse at jeg må “gi slipp” på henne. Hun skal bli mer selvstendig, få tro på seg selv og utforske verden på egen hånd. Hun skal sannsynligvis sitte på med noen andre i bil (til treninger, når hun får kjæreste osv). Hun begynner på VGS, bo for seg selv og dra på reiser alene. Dette er noe jeg gruer meg vilt til! Men det første jeg får grue meg til, er at hun skal begynne på barneskolen. Da er det vanlig at barna går alene til skolen. Heldigvis bor vi like ved, men jeg er redd allikevel. Redd hun skal bli kidnappet, påkjørt eller at hun blir mobbet på skoleveien. Jeg er også redd skolemassakre!!

Tankene om hva som kan gå galt tar faktisk aldri slutt. Jeg er redd når hun er våken, redd når hun sover. De eneste gangene jeg får fred, er når jeg sover. Så det er ikke rart at jeg ønsker å sette krona på verket noen ganger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA