Bilder fra rommet mitt på psykiatrisk

Jeg tenkte jeg skulle dele noen bilder fra rommet mitt. Det er helt sikkert uinteressant for dere, men jeg kjeder meg en del.
Jeg syns rommet er fint jeg. Malerier på veggene, lyse overflater og skrivepult.
Beklager dårlig kvalitet på bildene, har kun mobilkamera med meg hit.


Alarmknapp er kjekt å ha.

 


Kjøleskapet mitt er utenfor vinduet.

 


Badet

 


“stua”

 

 

Tegninger fra da jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus

Da jeg var innlagt på psykiatrisk fikk jeg god tid til å tegne og male.
Jeg er ikke så flink til det, men fikk uttrykt en del følelser.
Noen av tegningene har jeg fått inspirasjon fra google. Men alle er tegnet av meg.
Bare spør hvis du lurer på hva tegningene betyr.

 

Syns du det er befriende å male/tegne når du har det kjipt?

 

 

#uttrykksterapi #kunstterapi #tegninger #maleri #depresjon

Avskjedsbrev til de ansatte på DPS

Da jeg var innlagt på stjørdal DPS(distrikstpsykiatrisk senter) i høst, skrev jeg en tekst til de ansatte før jeg dro hjem.
Jeg forstår at mange kanskje ikke skjønner bæret av det, for den er ganske metaforisk.
Spøkelset i teksten er den psykisk syke, og spøkelsesjegerne er de som jobber der.

Legg gjerne igjen en kommentar om du forsto noe av dette eller ikke..he he

Til mine Ghostbusters

Skulle tro dere har vrangforestillinger.
Dere ser, hører og prater med spøkelser hver dag.
Dere kan erfare skremmende opplevelser; som kalde gufs, tunge korridorskritt og slamrende dører. Dere kan også høre stemmer. Enten av et gråtende, høyrøstet eller et masete spøkelse. Det spøker virkelig på Dps Stjørdal.
Dere har opplevd så mye rart her, at dere kanskje ikke blir så skremt lengre.

Å være et spøkelse er ikke lett, for i samfunnet blir vi ofte oversett.
I motsetning til folk flest, så bortforklarer dere ikke deres fornemmelser med logisk tenkning. Dere velger heller å utforske dette fenomenet.
Dere vet spøkelsene bærer på spennende og uhyggelige historier, og at hvert spøkelse har forskjellige fortider. Dere vet vi har en sjel og et opplevd liv.
Det er dét dere, spøkelsesjegere, graver i. Dere leter etter svar, er nysgjerrige og vil forstå så godt dere kan. Da deres sinn er åpent, kan dere gjøre merkelige funn. Det er dette som kreves av en god spøkelsesjeger, syns jeg.

Selv om spøkelser er lite troverdig da det ikke kan sees, så vet dere at vi finnes og trenger hjelp. Hjelp til å komme oss til den rette siden. Akkurat nå er vi fortapt, redd, alene og usynlig. Med deres tro på oss kan vi gradvis bli mer robust og synlig. Dere lytter til spøkelseshistoriene og anerkjenner dem. Finner ut hva spøkelset har behov for og egentlig ønsker.  Dette gjør noe med oss. Vi kan se glimt av lyset, og vi beveger oss sakte men sikkert imot det.

Tusen takk for gode samtaler og deres tålmodighet.
Fra Linda

#dps #psykiskhelse #spøkelser #dikt

Oppsummering

01.02.2018

OiOiOi…Nå er det en evighet siden jeg har skrevet noe om helsevesenet. Jeg har i mellomtiden vært innlagt 3mnd på Østmarka, fått ny diagnose, flyttet til en annen kommune, innlagt på nytt på DPS og fått meg nye behandlere.

Januar 2017 ble jeg innlagt på Østmarka akuttpost. Jeg ble på akuttposten i en uke, deretter ble jeg overflytta til spesialpost 3. Der ble jeg i 3mnd. Jeg ble der så lenge fordi jeg ble utredet. Jeg trivdes godt der inne. Jeg var med på matlagning, malte mye og var med på klatring. Det er nå 1 år siden jeg ble innlagt der, så jeg husker ikke detaljer lenger.

Jeg fikk som sagt en ny diagnose mens jeg var der, og den heter schizoaffektiv lidelse. Det betyr at jeg har symptomer og tegn på både schizofreni og bipolar lidelse. På den ene siden stemningsendringer som man får ved bipolar lidelse, og på den andre siden vrangforestillinger som man får ved schizofreni.

September 2017 flyttet jeg og B og K til Stjørdal i et hus. Der trives vi veldig godt. Jeg er med på aktiviteter nesten hver dag.

Mandager er jeg med på volleyball, onsdager er jeg med på spinning og styrketrening, dugnad på bruktbutikken, klatring og er med dattra mi på turn og torsdager er jeg med på ballspill. Tirsdager og fredager prøver jeg og broren min å trene på fotballbanen eller treningssenter. Det er viktig for meg å ha noe gjøre om dagene.

Oktober 2017 ble jeg innlagt på DPS Stjørdal. Jeg hadde det greit der egentlig. Jeg ble der litt over ei uke. Grunnen var fordi jeg hadde så mange fæle bilder i hodet og følte meg iakktatt(var litt paranoid).

Med en ny kommune så fikk jeg nye behandlere. En på DPS og ei i kommunen. Kjempetrivelige begge to. Han på DPS går jeg til ca 1gang i mnd, hun i kommunen 1 gang pr. uke. Jeg har vært superheldig igjen, og fått flinke og snille behandlere. Det var selvsagt kjempetrist å miste min forrige terapeut, som har fulgt meg i 3-4år. Men jeg har henne som venn på facebook, og jeg kunne bare stikke innom kontoret hennes hvis jeg måtte trenge det en dag, så hun er ikke så  langt unna allikevel. Hun nye i kommunen er veldig blid og søt. Vi prater om alt mulig. Fra bekymringe til svigermødre. Vi har ikke blitt så godt kjent enda, men ser frem til flere samtaler med henne. Han på DPS er kjempekul, fin frisyre også. Minner meg litt om Nick i Backstreet boys, slik han så ut på 90-tallet.

Halshugd på venterommet

14.04.2016

Idag tok jeg turen til psyk.sykepleier. Innholdet i timen var om angst, kort oppsummering av fellesmøtet som var for noen uker siden og fremtiden.

Nå har jeg gått fast til henne 2-3 ganger i måneden i 1 år. Jeg føler vi kjenner hverandre ganske godt. I motsetning til psykolog og leger, så blir man bedre kjent med psyk.sykepleier. De har oftest litt bedre tid, tenker nå jeg. Jeg syns det er så mye til hjelp at alt ikke kun handler om meg i timen. Hun deler sine egne erfaringer og gir meg tips og råd, som ikke bare er hentet fra boka. Hun forteller historier og opplevelser. Det er fint at vi klarer å snakke om noe annet enn sykdomsprat også. Vi sporer av noen ganger, og ler litt av det etterpå. hehe.

Angående terrorangsten min, så prøvde vi å finne ut hva som skal hjelpe og ikke. Begge er enig i at det som hjelper, er å konfrontere frykten. Det som ikke hjelper, er å isolere seg og unngå situasjoner man er redd. Jeg fortalte henne at det ikke er nødvendig å regne ut sannsynlighet, fordi det hjelper ikke meg. Uansett hvor lite sannynlig det er for å bli halshugget på venterommet til legen, så lever jeg etter tanken ” at det KAN skje”. Og hvis/om det skjer, hva er da poenget med denne sannsynlighetsregninga?

Mot slutten av timen snakka vi litt om fremtiden og døden. Ikke nok med at jeg er bipolar og alt som hører med denne sykdommen og angst som reduserer livskvaliteten, men i tillegg skal jeg være så fandens redd for døden. Jeg er ikke så redd for å dø selv, men tanken på å miste noen jeg er glad i, den er fryktelig syns jeg. Jeg er garantert ikke alene om det. Jeg sørger over familiemedlemmer før de faktisk er døde. Jeg ser for meg begravelsene deres, hva jeg skal si, hvor de skal begraves og hva de dør av. Det er ganske utmattende.

Sykepleieren sa at jeg er i 20årene enda, og med tiden så vil jeg faktisk oppleve at mange som står meg nært dør. Det er grufullt å tenke på det. Jeg klarer meg ikke uten mamma, pappa, besteforeldre, søsknene mine, K og B. Jeg vil heller dø før de gjør det. Selv om jeg tenker at jeg kommer til å miste noen, så var det litt ekkelt da sykepleieren sa det høyt. Det er annerledes å prate høyt om det enn å kun tenke det. Hun er svært god å prate med. Skulle ønske hun kunne ta seg en prat med alle som sliter, og på den måten fått redda alle sammen.

Til slutt skulle vi sette opp ny time. Jeg er inne i en god og stabil periode, og behovet er ikke like stort som det var før jul. Derfor foreslo hun at vi skulle treffes om 1 måned, men jeg syns det ble litt for lenge til. Så jeg skal tilbake om 14 dager. hehe. Hun syns jeg har god innsikt i sykdommen og hun føler hun ikke kan si så mye mer.. Jeg tolket det faktisk positivt, så endringer skjer med meg. hehe. Men selv om jeg har lest meg opp på mye, fått mye info fra forskjellige behandlere, så trenger jeg psyk. sykepleieren litt til enda. Jeg vil egentlig aldri miste henne, men jeg må nok snart innse at jeg en dag er frisk nok til å avslutte samtalene med henne å klare meg selv 🙂

Siste samtale med psykologen min

06.04.2015
Idag var min siste time hos psykologen min. Jeg har hatt han siden november 2015. Ikke så veldig lenge, men lenge nok til at jeg ble komfortabel med ham, og jeg hadde full tillit til han. Det er veldig vemodig å avslutte. Jeg har fått meg en ny psykolog på DPS nå da, jeg vet hvem det er, og ser fram til et “samarbeid” med han. Det er en mann det også.

Møtet med psykologen min ble ikke slik som jeg forventet. Jeg hadde tatt seroquel og jeg var derfor stuptrøtt. Jeg klarte ikke å prate normalt, jeg snøvlet og kjempet hardt for å holde øyelokkene oppe. Da han gikk en tur på gangen holdt jeg på å la meg i sofaen, men han kom fort tilbake, så jeg satte meg opp igjen. Håper han ikke så at jeg var på tur til å legge meg. hehe

Det var mye jeg ville prate med han om. B.la om medisiner, søvn, vektøkning og hvor mye hjelp han har vært for meg. Vi prata litt om dette, men som sagt, jeg var ganske bortreist.

Jeg fikk ny medisin, den heter Risperdal. Jeg skal slutte med seroquel depot, men bruker en annen seroquel på kvelden. Denne skal ikke gjøre meg så vanvittig trøtt.
Medisiner jeg bruker nå er Efexor, Seroquel og Risperdal. Litt av en cocktailblanding.

Etter timen dro jeg hjem og sov noen timer.

Fellesmøte

 

Dette ble en innholdsrik dag!
Jeg sto opp kl 06:00, leverte B i bhg, og dro til Trondheim for å hente søstra mi. Hun hadde blitt operert, og jeg skulle være sjåføren hennes hjem. 1,5time tar det å kjøre henne hjem. Jeg plukket opp mamma hjem til søstra mi, og tok mamma med meg hjem.

Grunnen til at mamma ble med meg hjem, er fordi hun ville bli med på det fellesmøte som var idag. Som sagt, psykologen min på DPS skal til en annen avdeling, og derfor opphører vårt “samarbeid”. De som var til stedet på møtet var: Meg, mamma, K, fastlegen min, psykologen fra DPS, psyk. sykepleieren, helsesøster og helsesøsterlærling.

Jeg klarer naturligvis ikke å gjenfortelle alt som ble sagt. Alle fikk si litt. Jeg satt for det meste og hadde dårlig samvittighet for alle. Jeg følte jeg måtte ta ansvar for at alle hadde det bra og ikke følte seg uvelkommen eller utilpass. Men det var jo ikke så mye jeg kunne gjøre med det. Jeg syns det var litt pinlig at det var meg alle skulle snakke om. hehe. Det jeg angrer på, er at jeg ikke fortalte alle sammen at jeg er veldig takknemlig for at de deltok. At de vier tiden sin til meg betyr mye.

Møtet var veldig formelt. Det ble lagt klare planer for hva som skal skje hvis jeg enten blir veldig deprimert eller veldig skrullete. Hvis jeg beveger meg i en av de retningene, så skal de som er sammen med meg (mest sannsynlig K), evt ringe mamma først(hvis han trenger det), ellers så er det lav terskel for å enten ringe fastlegen eller psyk.sykepleieren min. Da finner de ut hva som skjer videre, om legen/sykepleieren kontakter “Linje 2”. Linje 2 er f.eks DPS og sykehus. Jeg har ett sterkt ønske om å aldri bli innlagt igjen. Sjansen er liten nå som jeg vet hva som feiler meg, og at jeg er medisinert. Men jeg syns det er fint at det finnes en plan for meg.

For å vite om jeg er på tur inn i en depresjon eller i en manisk fase, sa psykologen at det er 1 enkelt signal jeg og pårørende må være obs på. Det er søvn.
Når jeg er deprimert kan jeg sove svært mye. Jeg er trøtt og orker ingenting. Ikke engang å pusse tanna eller dusje.
Når jeg er manisk sover jeg lite. Jeg er opplagt etter kun 2-3timers søvn. Jeg kan våkne tidlig på morgenen og vente på at dagen skal starte. I mine oppstemte perioder har jeg ikke tid til verken K, ungen, spise eller sove. Jeg vier tid til de selvfølgelig, men jeg har svevende tanker og blir lett distrahert. Jeg kan leke med ungen, men plutselig er tankene mine så overbelastet på alt mulig annet rart, og jeg glemmer lett hva jeg holder på med.

Under møtet snakka vi selvsagt om B. Det er veldig sannsynlig at B får med seg svingninene mine. Hun er den lille personen som står meg nærmest, og jeg er den som står henne nærmest. Det er naivt å tro at hun ikke forstår noe. Jeg synes selv jeg er veldig observang og har god innsikt i hva humøret mitt kan gjøre med B. Jeg er som nevnt tidligere redd for hva jeg påfører henne. Jeg prøver såklart å opptre mest mulig normal og stabil. Jeg mislykkes noen ganger med det. Jeg prøver å forklare henne på en enkel måte at jeg er syk, at ingenting er hennes feil og at jeg er glad i henne.

Heldigvis har jeg K som er en sterk, stabil og god mann. Han hjelper meg, men forstår ikke helt. Jeg vet han prøver, men det er umulig for han å forstå, og umulig for meg å forklare. hehe. Denne misforståelsen har gjort meg svært frustert, sint, trist og forholdet har føltes håpløst. Men nå som han har mer kunnskap, så syns jeg ting mellom oss er supert. Forholdet vårt er endelig på rett kjør. Begge to har det bedre, og dermed har hele familien det bedre.

Jeg vet mange tenker på barnevernet med engang en forelder er psykisk syk, eller at helsesøster blir involvert. Men det ble ikke nevnt en gang på møtet. De hadde ikke noe grunn til det heller. Men de ville bare vi skulle vite at det er mange som støtter og hjelper oss hvis vi trenger det.
Vi fikk forklart at hvis en forelder blir syk, f.eks hjertesvikt og havner på sykehus i en periode, så får barn som er pårørende hjelp og støtte fra forskjellige instanser. Akkurat slik er det med en psykisk sykdom også. Hvorfor skulle det være forskjell?
Det er sjelden noen tenker at barnevernet bør kobles inn hvis mor får kreft. Men når en mor blir psykisk syk, tenker enkelte at det bør ringe en varselsbjelle. Jeg forstår at noen tenker slik, jeg tenker sånn jeg også. Men jeg håper med tiden at flere folk forstår.

Mye mer ble sagt og diskutert, men jeg tror jeg har fått notert det groveste.

Terror i barnehagen

 

29.03.2016

Nb. Dette innlegget kan være litt skremmende for noen. Er du veldig redd terror, må du tenke deg 2 ganger før du leser dette.

Nå er det 11 dager siden forrige samtale. Det har vært påske. Jeg tror personer som har yrker der man lytter til andres problemer dagen lang, og skal gi gode og riktige råd, er de som trenger påskeferie aller mest. Jeg har enormt med respekt for de som jobber med mennesker. Det er en viktig og uunværlig jobb.

Vanligvis henger jeg litt med hodet hvis jeg ikke får en samtale med noen innen 5-6dager. Men jeg har hatt fine dager selv uten behandling. Samtale med enten psykolog, lege eller psyk.sykepleieren er høydepunktene i livet mitt akkurat nå. Det har det vært de siste 2 årene. hehe. Etter jeg har vært hos dem, ser jeg verden på en litt annen måte. kontinuerlig samtaler har hjulpet meg masse.

Idag hadde jeg time hos psykiatriske sykepleieren min. Hun har lyttet til meg flere ganger i måneden i snart 1 år. Vi har gode samtaler hver gang. Idag pratet vi litt om fellesmøtet som skal være 1.april. Hun lurte litt på om jeg visste hva som skulle taes opp, og jeg svarte at jeg tror vi skal prate litt om B, signaler på en depresjon/manisk fase og kartlegge hva som skal skje framover.

Etterpå spurte hun om det var noe spesielt jeg ville snakke om. Jeg har blitt så trygg på henne, at jeg nå tør å ta ordet. Tidligere har jeg sagt ” vet ikke, bare bestem du…”. Uansett – idag ville jeg snakke litt om parforholdet mitt og terrorfrykt. Jeg har skrevet på bloggen at jeg skal være brutalt ærlig, og dele alt med leserne. Men når det innvolverer andre, kan jeg ikke skrive alt med tanke på privatlivet deres. Derfor kan jeg ikke, med hensyn til K fortelle innholdet i samtalen jeg hadde med sykepleieren når det gjelder parforholdet vårt. Jeg må isåfall diskutere det med K før jeg skriver det.

Etter noen oppløftende og fornuftige svar på tankene jeg hadde om parforholdet vårt, forsatte vi timen og pratet om angsten min. Jeg har som sagt angst for terror. Jeg har fryktet terror på norsk jord siden 11.september 2001. I hele oppveksten min har jeg blitt fortalt at det aldri kommer til å skje her i Norge. Det har allerede skjedd en gang, i 2011. Nå er det kun tidsspørsmål før det smeller igjen. Jeg merker nå at det er flere som endelig deler denne frykten med meg. Jeg er verken gal, katastrofetenker eller en reddhare når det gjelder terrortankene mine. Men på andre plan kan jeg vel være det. hehe.

Terrorfrykten er såpass innebygd i meg at jeg ikke lenger merker at det går utover livskvaliteten. Forestillingene jeg har i hodet er krystallklare og overbevisende. Pga. bildene i hodet kan jeg bli kvalm, urolig, uoppmerksom, observerende, svett, svimmel og høy puls.

Når terrorfrykten går utover livsutfoldelsen mener jeg at jeg ikke gjør det jeg ønsker; Jeg reiser svært sjeldent lenger. Jeg er redd for tog, buss, fly, folkemengder, restauranter, barnehagen til B, konserter, teater, kjøpesentre og til og med hjemme kan jeg bli redd for terror. Hittil har jeg klart å unngått det meste. Men jeg reiser litt med tog, og jeg er på kjøpesentre. Selvsagt må jeg levere B i bhg, men noen ganger holder jeg henne hjemme fordi jeg føler på meg at “Idag kommer det en tulling inn i barnehagen og dreper både store og små”. Jeg har ikke delt disse tankene med så mange, kun samboeren min, og nå psykologen og psyk.sykepleieren min.

Det som er så snedig, er at mange av disse barbariske og litt rare tankene, faktisk er reelle.
Våren 2014 var jeg overbevist om at terroristene skulle skremme befolkningene enda mer. Før var det relativt trygt å bo litt unna sentrum, da terrorister terroriserer målrettede bygninger/folk. Men den våren følte jeg at det kommer til å bli verre, det kan ramme hvem som helst. Det kan være naboen din som er radikalisert og kan komme hjem til deg å skjære av deg huet. Bildene i hodet mitt var så ekle, skumle og fjerne, men samtidig så ekte og rasjonelle.
Jeg var da i Oslo til svigermor da disse tankene kom. Jeg følte meg utsatt ettersom hun bor der det er mange innvandrere. Jeg så ofte mot inngangsdøra og visualiserte at noen kom inn med kniv og var helt barbarisk.

Etter noen måneder finner jeg en artikkel på nrk at PST frykter terror i private hjem. Akkurat det jeg hadde forestilt meg en stund.
Høsten 2015 fant jeg en artikkel på TV2 at en tiltalt ville inn i barnehagen å “drepe alle fra liten til stor”. Da hadde jeg i ca 2 år tenkt tanken på terrorister i bhg der datteren min går. Det var “godt” å få bekreftet at “jeg har rett”.
Disse artiklene leste jeg etter at jeg har tenkt på dette i en lang stund. Jeg blir lettet, men samtidig bekymret. Jeg er lettet for at hodet mitt tenker riktig. Det er skremmende, fordi det finnes så mange “soloterrorister” som er umulig for PST å vite noe om. Og soloterroristen trenger absolutt ikke å bo i Oslo. Han kan like gjerne være naboen din, eller bo like ved der ungene dine går i bhg/skole.

Jeg legger ved linkene, slik at du kan lese selv:

http://www.tv2.no/a/6610285/
 

http://www.nrk.no/norge/_-fryktet-terror-i-privat-hjem-1.11939035

 

Jeg er heldig som har psykologen og sykepleieren jeg kan prate om dette med. For de tar det seriøst. Jeg ønsker nødvendigvis ikke å bli kvitt tankene, for jeg vet at sjangsen for å bli utsatt for terror er stor. Der er behandlerne mine litt uenig, de mener det er liten sjangse. Det er vel kanskje det jeg vil øve meg på, å tenke mer på statistikken enn mine egne følelser. I timen idag hos sykepleieren, fikk jeg mange gode råd og kloke forklaringer på tanker jeg har ang dette. Hun hadde rota bort tusjen sin, så hun fikk ikke til å tegne noe som kalles “panikksirkel”. Men hun fant litt lesestoff til meg om dette. For å lese det samme heftet som jeg fikk så har jeg lagt ved en link du kan trykke på. Da kommer lesestoffet opp. Det bør leses hvis du har angst, eller kjenner noen med det. Det er lettlest, konkret og svært interessant.

En link til treningsprogram ved panikklidelse finner du her: 
http://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Trening-ved-panikklidelse.pdf

Link til Angst- En alarmreaksjon:
http://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Angst-en-alarmreaksjon-TB-21.06.pdf

 

#terror #barnehage #terrorister #frykt #angst

Muslimterror og mandariner

18.03.2016

Ny medisin
Dagen hos psykologen idag gikk greit. Humøret mitt er helt ok. Verken eller.
Psykologen trodde vi var nærme riktig dosering av medisiner. Jeg er forsåvidt enig, men jeg ønsker å være litt mer påskrudd enn det jeg er nå. Han sa pga vektøkninga mi, så er det sannsynlig at jeg skal bytte seroquel mot noe annet. Det hadde vært fint om jeg fikk en medisin som ikke ga meg økt apetitt slik som seroquel gjør.

Innebygd angst
Etter medisinsnakk gikk vi over til prate om angsten min for terror. I andre blogginnlegg har jeg skrevet mer om terrorangst. Noen vet det, men jeg nevner det igjen; Jeg har i flere år aldri tenkt tanken at frykten for terror er angst. For meg er tankene såpass “innebygd” i meg, at det føles helt reelt. Da psykologen plantet litt tvil i hodet på meg, så klarer jeg bedre å se at tanken om terror handler om angst.

OCD
Han nevnte noe som kalles OCD-tvangslidelse/tanker. Jeg vet ikke helt om han mente jeg hadde det eller ikke, men jeg igjenkjenner noe av beskrivelsen:

Tvangstanker er uønskede tanker (eller bilder/impulser) som dukker opp i hodet selv om man ikke ønsker at de skal være der. Tvangstankene er ikke lystbetonte – det er ikke noe man ønsker å gjøre. Når tankene dukker opp medfører det intenst ubehag og redsel for at det kan være en reell risiko forbundet med tankene.

Jeg skal fortelle deg hvorfor han sannsynligvis tenker at jeg har tvangstanker:

Når jeg leverer ungen i bhg, har jeg det ikke godt med meg selv. Mange ganger føler jeg at jeg sender henne i døden. Av og til er bildene i hodet mittt så ekte, at jeg unngår å levere henne i barnehagen. Når hun en morgen kjennes litt varm, tolker jeg det av og til som et tegn på at det er fare på ferde(terrorangrep), og får da en unnskyldning til å holde henne hjemme.

Det er spesielle tidspunkter jeg tenker det er større sannsynlighet for terrorangrep i bhg, og det er mellom 12-14. Hittil har det “gått greit” at hun er i bhg i den tidsperioden, for da har hun sovet i vogna. Tankene mine har sagt at da er det mindre sjangse for at hun blir funnet av en terrorist. Når jeg er ferdig på jobb, kjører jeg ekstra fort i tilfelle hun skulle blitt drept 2-3minutter før jeg kommer meg til barnehagen hennes.
Det er veldig frustrerende og plagsomt med slike tanker. Men som nevnt over, slike tanker er naglet fast i meg, og jeg betrakter det ikke som angst.

Muslimangst
Psykologen skulle ringe sykepleieren min idag, for å prate om muslimangsten. Han hadde en ide om at jeg må utsette meg selv for det jeg er redd for, og på den måten få dempet angsten.
Det å gjennomføre noe man er redd for, er veldig effektivt. Det vet jeg. For mange år siden slet jeg med sosial angst. Da var jeg redd for å ta tog, buss, ta ferge/båt, gå på butikken osv, listen er lang.. De små håpefulle stegene jeg tok, ble større og større. Nå er det ikke noe problem å være alene i butikken, ta tog og buss. Den sosiale angsten er borte. Men nå er det terror jeg frykter, ikke folk:)

Men det å utsette seg for muslimer, blir noe helt annet tenker jeg. Jeg vet ikke hvordan det skal foregå. Du får følg med på bloggen min, så får du vel etterhvert vite hvordan jeg skal bli kvitt angsten for muslimterror.

Jeg sa til psykologen at jeg har plaget sykepleieren min lenge nok nå,snart 1 år. Jeg føler hun er lei av meg. Jeg vil ikke hun skal bekjempe angsten min sammen med meg hvis hun egentlig ikke orker eller har lyst. Jeg føler hun har mer enn nok å ta seg av. Psykologen kom med en super forklaring på slike tanker:

Mandarinforklaring
Hvis jeg synes de mandarinene i gata er kjempegode, og drar hver dag og kjøper dem, så tenker jo ikke mandarinselgeren: ” huff, hun blir jo aldri ferdig å kjøpe mandariner av meg, nå må hun se til å slutte”. Det er slik det er med psykologer, leger og sykepleiere. Levebrødet deres er jo at det finnes slike som meg. hehe.

#terror #OCD #tvangstanker #angst

Date med psykolog, fastlegen og sykepleieren-på samme dag!

04.03.2016
Igår glemte jeg å svelge seroquelen. Det endte med at jeg sov svært lite inatt. Jeg var urolig å vurderte å stå opp for å vaske hus. Men jeg kunne ikke det av flere årsaker. Jeg ville ikke vekke B og K. Jeg måtte tvinge meg til å sove, fordi jeg skulle opp kl 07:00 og hadde mye på tapeten fredag 4mars:
– kl 08:00 – Psykologen
– kl 13:00 – Fastlegen
– kl 13:30 – Psyk.sykepleieren
Innimellom skulle jeg levere B i bhg, vaske å rydde litt til helga og blogge.

For å lese mer om hvordan fredagen min ble uten seroquel,trykk på Opp (manisk)

Date nr.1
Jeg kjørte til DPS for å slå av en prat med psykologen min. Jeg var i usedvanlig godt humør. Jeg satt å venta, men han kom jo aldri. Jeg innså at jeg hadde blitt dumpa på min første date. Ettersom jeg var så taletrengt, måtte jeg snakke litt med renholderen som masserte gulvet med moppen sin. Vi prata kun om renholdsyrket.

Etter ei stund ser jeg det kommer ei fjong dame i 40årene opp trappa. Hun kom med beskjed til meg, om at psykologen ikke kunne komme idag. Mine automatiske tanker var at jeg enten hadde skremt han bort, begynte å bli kjedelig å prate med meg eller at jeg var så sinnsyk at han ikke vet hvordan han skal hjelpe meg. Men i motsetning til når jeg er deprimert, setter ikke slike tanker seg fast hos meg. Ganske raskt tenkte jeg at han kanskje var syk eller at hans barn var det, var på ferie, var fyllesyk osv. Jeg vendte snuten min hjemover for å frakte B til bhg.

Date nr. 2
Etter noen timer hjemme, dro jeg til min date nr.2 – fastlegen min. Det er ca 4 uker siden sist. Jeg gleder meg bestandig til å treffe henne. Hun er så søt, blid å hjelpsom. Hun har i motsetning til andre leger-gooood tid. Jeg føler aldri hun ser på klokka å haster gjennom timen. Det er heller jeg som ser på klokka, for jeg vil jo ikke at hun skal jobbe overtid pga meg. Jeg hadde griseflax som fikk henne som lege!

På venterommet begynte jeg å prate å leke med en baby på 9mnd. Jeg stilte mammaen hans mange spm også. Jeg er i ekstase idag. Hun måtte tro jeg var verpesyk eller noe. Det er jeg aldeles ikke. Jeg har bare en taletsunami idag. Jeg spurte b.la om barnets navn, alder, tannfrembrudd, om det var første barn osv. Jeg sa han var en sjarmør og så blid. Jeg dullet og var svært utadvent.

Idag snakka jeg og legen en del om det fellesmøte vi skal ha i mars. Da skal jeg, fastlegen, psyk.sykepleier, psykologen, mamma og kanskje helsesøster og K treffes for å klargjøre ting mtp meg og sykdommen. Jeg er spent.

Hun målte blodtrykk, og prata litt om vekta mi. Jeg fortalte henne at jeg har slutta med sjokolade, og prøver å gå en tur hver dag. Hun sa jeg er flink. hehe..
Hun informerte meg litt om kosthold og trening. Å være ute i frisk luft, hjelper ikke kun på vekta, men psyken også.

Date nr. 3
Rett etter legedaten, suste jeg til min humørfylte og dyrebare psyk.sykepleier.
Jeg er alltid litt nervøs før jeg kommer dit. Det syns jeg er pussig, for jeg er ikke det når jeg drar til fastlegen eller psykologen. Jeg tror kanskje det kommer av at hun kjenner meg best av alle. Inkludert familien min. Jeg er alltid litt engstelig om jeg sier noe “feil” som gjør at hun ikke liker meg mer. Men jeg har fortalt henne alt, og hun har et åpent vindu inn til hjernen min. Hun røsker opp ting, og forklarer å hjelper meg med å tenke annerledes.

Noen dager før, hadde jeg sendt en sms til henne. Jeg spurte om hun kunne lese bloggen min. Jeg ville ha litt veiledning på om jeg skulle gjøre bloggen synlig eller ikke.
Noe av det første hun sa, var at hun syns bloggen min var veldig bra. Hun syns jeg bruker litt galgenhumor, og beskriver hvordan det er å være bipolar godt. Jeg ble veldig stolt av skrytet jeg fikk av henne. Det lever jeg godt på veldig veldig lenge.

Det var noen ulemper med å publisere bloggen med navn og bilder, forklarte hun.
Ettersom jeg skriver litt om selvmordstanker-og forsøk, bisarre tanker jeg har osv, så kan det brukes mot meg på noe vis. Man vet aldri hva folk kan gjøre. Derfor avventer jeg litt, for å se hvordan bloggen utvikler seg.

Jeg er så “fornøyd” med svaret og forklaringene hun ga meg. Det er mye jeg ikke hadde tenkt på selv. Hun sa f.eks at B ikke hadde en stemme enda. Jeg måtte derfor tenke litt ettersom B kan lese dette om mammaen sin når hun blir større. Hun foreslo at jeg kunne være anonym, og det hadde jeg ikke tenkt på selv. Så da ble valget enkelt.

Etter bloggskravling leverte hun meg et ark; “Min førstehjelpspakke for å forebygge tilbakefall av depresjon”:

Jeg skal prøve å fylle ut så godt som mulig:
Mine varselsignaler:
– Prater mindre, indre uro
– Isolasjon (Tar ikke telefon, svarer på sms/facebook, ønsker ikke å få/dra på besøk)
– Irritabel og gråt

Typiske negativer tanker:
– Jeg er verdiløs
– Jeg blir aldri frisk, maktesløshet
– Jeg er lat, får ikke til noe. K ser ned på meg

Typiske feiltolkninger:
– Alt- eller ingeting-tanker: Verden beskrives som svart eller hvit. Mennesker er enten snille eller stygge. Dagen er god eller dårlig, det er aldri en middels god dag.
– Tankelesing: Jeg vet hva andre tenker.
– Alt ille som skjer, er min feil.

Jeg har erfart at dette hjelper:
– Dette må jeg tenke litt på, for jeg aner ikke akkurat nå.

Jeg syns det er så morsomt å få slike “hjemmelekser” av sykepleieren.
Vi snakka i 1 time idag, og det var en veldig innholdsrik time. Jeg klarer ikke å huske alt vi prata om desverre. Som nevnt tidligere, så er hun er veldig personlig av seg. Jeg tenker at jeg har taushetsplikt overfor henne, slik hun har for meg. Derfor vil jeg ikke skrive hva hun forteller meg om seg selv.

Klem et tre
Jeg er glad hun åpner seg sånn for meg, og jeg føler jeg blir veldig kjent med henne som person, og ikke bare som behandler. Det er derfor jeg beskriver henne som jordnær. Aprops jordnær, hun ba meg gå i skogen å klem et tre. På den måten bli knytta til jordoverflaten å fokusere på det som er her.. ikke på alt som foregår inne i hodet mitt. Jeg lo litt da hun sa det, for jeg syns det virka litt rart.. men jeg er nok ikke den rette personen som kan dømme hva som er rart og ikke..da jeg har flere bisarre tanker enn å klem et tre. Men jeg skal absolutt prøve det en dag.

Hun har en sterk personlighet, og har vært gjennom tøffe tider, derfor vet hun hva hun snakker om i timene med meg. Jeg stoler på det hun sier, for jeg vet det ikke kun er tatt fra boka. Hun blander egne erfaringer, samt fakta for å hjelpe best mulig. For meg hjelper det stort.

Å reparere psykisk syke er absolutt ikke en jobb for hvem som helst. Det kreves noe unikt.
Man må huske at de kun er mennesker de også, som vier dagene sine for å hjelpe best mulig. Mange ganger går det galt, og mange ganger fungerer hjelpen. Jeg tror mye av behandlingen er avhengig av samspillet mellom behandler og pasient, at de er komfortable og har tillit til hverandre