Jeg dør av angst!

Jeg tror årsaken til min alt for tidlige død er pga stress/angst. Det sies jo at stress fortkorter livet med x antall år. Jeg stresser veldig lett, og i tillegg har jeg angst, depresjon, manier og en psykoselidelse.. Med denne cocktailen lever jeg ikke lenge. Ikke nok med dette, så sliter jeg også med selvmordstanker til tider, så det er ikke usannsynlig at jeg velger å avtrede på denne måten heller. Det vil tiden vise. Jeg skal til ei spåkone snart, kanskje hun kan forutse døden min. Håper det.

Nå er dagen kommet.. utrolig mye angst! Jeg har en urolig mage, kvelningsfornemmelser, stor klump i magen og halsen og jeg er ufokusert. Hvorfor jeg har angst idag, kan du lese mer om HER. Men kort fortalt, så er jeg redusert idag fordi jeg skal til Trondheim. Dvs at jeg er langt unna hvis datteren min plutselig skulle skade seg i bhg eller i verste fall skulle dø. Jeg pleier alltid å være i nærheten av hjemmet når hun er i bhg. Idag skal jeg trosse angsten med å være langt borte.
Mandager er det turdag i barnehagen, så idag(mandag) pleier å være de verste dagene i uka, for da er det så mye mer som kan skje. Hun kan stikke av, bli påkjørt, falle ned fra høyder eller hvis de tar buss, så er jeg redd for kollisjon. Tankene om hva som kan skje henne tar aldri slutt.

De sier at det å eksponere seg for det man er redd for skal liksom hjelpe, men jeg har eksponert meg masse, blir ikke bedre av den grunn. Så jeg føler en enorm håpløshet. Jeg mister troen på at jeg noen gang kommer til å leve et harmonisk liv. Det kjører lyntog fra tærne til hodet mitt konstant, så det er aldri fred å få i hodet mitt. Det er katastrofetanker de luxe. Hvis jeg kjører bil, og det blir stille baki, er jeg ganske sikker på at dattra mi er død, så da må jeg legge hånda på magen for å kjenne at hun puster. Jeg visste ikke at det skulle være så masse bekymringer med å få barn.

Jeg har veldig lyst på flere barn, men pga engstelsen jeg har om absolutt alt, så orker jeg rett og slett ikke. Dette tærer så utrolig mye på meg, og jeg har av og til lyst til å legge inn årene. Det er veldig synd for Adele sin del også, da hun sannsynligvis ikke kommer til å få søsken. Hvis det er vanlig å ha slike bekymringer, så forstår jeg virkelig ikke hvordan andre mennesker tør/orker å få flere barn. De irundt meg verper som bare det.. Jeg blir selvsagt misunnelig, både fordi de får barn, og at det sannsynligvis ikke er like bekymret som det jeg er. For det er jo kanskje irrasjonelle tanker jeg har…?

Hvis jeg hadde fått flere barn, så hadde jeg dødd av angst!
Jeg er ei god mor. Jeg stiller opp, passer på og gir alt av meg. Men tankene/bekymringene spiser meg opp levende, og jeg tenker på alt jeg kunne ha fokusert på istedenfor å fokusere på det som kan skje. Hvis Adele leker seg foran vitrineskapet, så klarer jeg ikke å nyte øyeblikket, da forestiller jeg meg at skapet faller over henne. Hvis vi er ute å går tur, så er tankene mine hele tiden på at hun skal falle å slå seg, eller bli påkjørt. Jeg er konstant på vakt, og jeg greier ikke bestandig å være mentalt tilstedet for datteren min.

Flere som har det sånn?

 

 

Jeg gruer meg til imorgen

Imorgen skal søstra mi ta meg med til Trondheim. Datteren min skal være i barnehagen i mellomtiden.
Som dere lesere kanskje vet, så er jeg ekstremt redd for at noe skal hende datteren min. At hun rett og slett dør ifra meg.
Mer om det kan du lese HER.

Grunnen til at jeg gruer meg, er fordi jeg da blir langt unna barnehagen i tilfelle det skjer noe. Jeg liker å holde meg i nærheten dersom barnehagen skulle ringe å fortelle at Adele enten har skadet seg eller dødd.. Men jeg skal trosse frykten min imorgen og bli med til Trondheim allikevel..med oppladda telefon og høy varslingslyd på.

Mer om det jeg frykter kan du lese her:
Muslimangst
Terror i kinosalen
Jeg trosset terrorfrykten idag
Redd familien min kommer hjem i likkiste

 

Hva er du redd for?

 

Bør mennesker med lav inntekt få barn??

En ting jeg lurer på.. Er det forsvarlig at folk med lav inntekt får barn?
Jeg tror jeg har delte meninger om det.

Hvis man såvidt klarer å forsørge seg selv, så syns jeg ikke det er så lurt å få barn. Det kan koste mye å ha barn. Jeg har hørt at det koster ca 1 million fra de er 0 til 18 år. Mange lurer vel også på hvorfor uføre får barn, da de ikke “kan” jobbe…Å ha barn er jo en heltidsjobb. Jeg er selv uføretrygda, og har ikke så masse penger. Men jeg er heldigvis sammen med en som tjener bra da, så vi klarer å gi dattra vår alt hun trenger, økonomisk.

Det som forundrer meg er at mange med lav inntekt kan få både 6-7-8 unger, og som kanskje forventer at staten skal betale. Det blir i mine øyne helt feil. Jeg syns økonomi er noe man burde tenke nøye gjennom før man setter barn til verden. Jeg kjenner flere som er studenter/lærlinger og som har både 1-2barn. Men de har et langsiktig mål på å klare seg selv økonomisk, så det er ikke de jeg sikter til i dette innlegget. Det er de som ikke gjør noe med livssituasjonen sin, og som kanskje klager på hvor lite penger de har. Det irriterer meg faktisk.

Men, så er det jo bedre med ei mor som ikke har masse penger å rutte med, fremfor ei mor som ikke har mye kjærlighet å gi.
Ikke misforstå, jeg mener ikke at rike foreldre er bedre foreldre, tvert imot. De som ikke har fått alt “gratis” og har hatt møkkajobber for å få endene til å møtes, vet hva verden kan tilby. De er som regel fulle av kjærlighet, omtanke og fornuft.

Les også Er psykisk syke uegnet som foreldre?

Hva mener du?

(Bildet er hentet fra Google)

 

Love story

Nå tenkte jeg å skrive en tekst om kjæresten min, Sondre <3
Det kommer kanskje til å bli et klissete innlegg med en del klisjeer.
Han er jo bare best da. Han har holdt ut med meg i 6 år nå. Jeg er ikke enkel å leve med. Jeg skulle definitivt ha kommet med en bruksanvisning, men det er ikke sikkert det hadde hjulpet heller.

Hvorfor er jeg vanskelig å leve med lurer du kanskje på, jo..det er fordi jeg er som kvinner flest. Sier jeg at ingenting er galt, så er absolutt alt galt. Jeg har aldri noe å ha på  meg-selv om skapet er så fullt at jeg ikke får igjen klesskapsdøra. Jeg liker å prate selv om jeg ikke har noe fornuftig å si, og jeg vil ikke ha et ærlig svar på spørsmålet “hvordan ser jeg ut”, jeg vil han skal lyve på en ærlig måte.

Jeg er også utfordrende å leve med da jeg har en sykdom; schizoaffektiv lidelse. En artig  blanding av bipolar og schizofreni. Stemningsleie mitt kan endre seg raskt. En dag kan jeg bjeffe som en vakthund, klage og sutre, neste dag, eller senere på dagen er jeg sprudlende, livlig og leken. Humøret mitt er uberegnelig.

Men dette skulle jo være et innlegg om kjæresten min, jeg har hittil skrevet om meg selv. Jeg er så egosentrert noen ganger, altså. Jeg forguder Sondre! Ikke er han bare så utrolig kjekk, men også snill som dagen er lang. Han godtar sykdommen min og prøver så godt han kan å hjelpe meg når jeg har det vondt. Han er også svært kunnskapsrik. Han kan en del om mye rart.

Vi ble kjent i 2005, i Polen. Da var vi rundt 15 år gammel. Vi prata vel ikke så mye sammen, men vi hadde et godt øye til hverandre. Vi utvekslet MSN og chattet litt der. Noen år senere var jeg ikke singel, så jeg prøvde å spleise Sondre med søstra mi. De begynte å chatte, men ble ikke noe mer enn det. Vinteren 2012 tok vi opp kontakten med hverandre igjen, da vi begge tilfeldigvis bodde i Trondheim. Jeg var sammen med en figur da. Men da Sondre kom på fest hos meg, ble jeg så forelska. Det tok noen måneder før vi ble sammen, da jeg måtte bruke litt tid på å slå opp med min daværende kjæreste.

Våren 2012 ble jeg gravid, med Sondre sitt barn. Vi var vel sammen i 2mnd da jeg ble smelt på tjukka. Det var ikke helt planlagt, men gleden ble stor da vi bestemte oss for å beholde.
Jeg filmet Sondre med skjult kamera da jeg avslørte nyheten. Kanskje jeg publiserer den på bloggen en dag, vi får se. Da må jeg ha tillatelse fra Sondre, noe jeg tviler på at jeg får. Han er en tilbakeholden mann.

Jeg og Sondre er to vidt forskjellige personligheter. Jeg tror ikke vi har så mye til felles, unntatt politikk, der er vi ganske enige, heldigvis. Sondre er rolig, behersket og organisert. Jeg er den rake motsetningen.. Jeg har masse planer, ideer og svever på en rosa sky med gummibjørner og enhjørninger til tider, roter bort alt jeg tar i og har ikke system i noe. Jeg er en drømmer,han en realist. Jeg tror vi kunne ha lært litt av hverandre. Jeg kunne ha blitt mer realistisk, og han tørre å følge drømmen sin litt mer.

Jeg spør meg selv hvorfor jeg er så glad i ham, jeg tenker da at den lista ville blitt “milevis” lang.

 

#Kjærlighet

 

Polarsirkel

Fra jeg ble innlagt på Østmarka(November 2015), fikk diagnosen bipolar og frem til nå, så lever jeg i en bi-polarsirkel. Jeg tenker på bipolaritet hver dag, hver time og nesten hvert minutt. Jeg tenker at jeg psyker meg ned selv av å tenke på det. Men er det ikke litt naturlig at fokuset blir på sykdommen da? Hvis du hadde blitt gravid, fått kreft eller en psykisk sykdom, så tror jeg du også ville tenkt mye på det. Jeg blir påminnet hver dag at jeg er bipolar, da jeg må ta medisiner. En om morgen, og en om kvelden.

Når jeg endelig kommer meg ut av en depressiv episode, lever jeg fortsatt i en sirkel. Da er det nye tanker og kaos, og veien til en opptur er vanligvis ikke langt unna. Etter noen dager, uker eller måneder med oppstemthet, er det stor sannsynlighet for at jeg blir deprimert igjen. Det er lenge siden jeg har vært stabilt bra. Jeg blir kastet fra den ene polen til den andre. Derfor bor jeg i en polarsirkel.

Bipolarbobla gjør meg egoistisk
I tillegg analyserer jeg hver minste ting jeg sier og gjør. ” Er dette en bipolartanke”? “Er jeg manisk nå”, ” Ser jeg deprimert ut”? , “Hvis jeg stiller dette spørsmålet, vil de tro det er et tegn på en opp/nedtur”? Jeg lever i en salgs bipolarboble. Jeg håper den bobla sprekker snart, slik at jeg kan leve litt mer normalt. De fleste som er bipolar har tankekjør og tankekaos, da er det ikke så mange tanker igjen til noe annet. Derfor blir vi litt selvsentrerte og glemmer at det finnes andre mennesker enn kun oss.
Som sagt, jeg tror det er normalt at man blir litt egosentrert når man får en diagnose.

Mitt problem-jeg må løse det
Selv om jeg tenker på sykdommen min store deler av dagen, så forventer jeg ikke at mine pårørende skal gjøre det, eller ta hensyn til meg. Hadde jeg forventet at de skal prate om bipolaritet hver dag, ta hensyn hele tiden og ta imot alt jeg har å si, hadde de blitt utbrent og måtte fått psykisk bistand selv. Men noen ganger blir tankene mine så vanskelig å jeg klarer ikke å holde det for meg selv. Når jeg prøver å snakke med kjæresten min om det, ønsker jeg ikke å dra med meg han i dragsuget. Men av og til skjer det også, desverre.

En dag prøvde jeg å snakke med samboeren min. Jeg er veldig redd for å prate med ham. Ikke fordi han avviser meg eller blir sint eller noe. Men fordi mange ganger blir alt bare verre etterpå. Forstå det den som kan. Jeg tror vi misforstår hverandre, har ulike syn på ting og mangler kunnskap. Jeg har inntrykk av at ettersom det er jeg som har ett problem, så må jeg fikse det. Men jeg mener man er 2 i forholdet, og at man skal dele litt på problemene. Da jeg ble så deprimert, og måtte prate om det, hadde jeg et ønske om å bare kollapse i fanget hans å bli tatt vare på en liten stund. Istedenfor trekker han seg ofte tilbake, og venter på at stormen skal gå over. Jeg forstår at han har behov for det noen ganger, men da varer vanligvis depresjonen min mye lengre.

Å leve med meg
Jeg prøver bestandig å tenke at alt ikke handler om meg. Jeg forstår så fryktelig godt at det er tussig for samboeren min å leve sammen med meg. Det er like viktig at han får fortelle om sine tanker og utfordringer av å være kjæresten min. Det gjør litt vondt noen ganger, for han er en ærlig mann og sier det som det er. Han syns f.eks at jeg er svært rotete, glemsk og distre. Jeg roter bort bilnøkler, bankkort, håndveska mi, mobil og kan være ganske ansvarsløs og barnlig. Han sier jeg må ta tak i ting, og oppføre meg som en voksen. Jeg er jo enig, men jeg tror ikke han vet hvor mye jeg tar meg sammen for å holde meg på føttene. Da kan andre ting bli nedprioritert.

Midlertidig episode
Hver gang jeg er deprimert kveler den dårlige samvittigheten meg. Jeg prøver å gi kjæresten min oppmuntrende ord om at dette er midlertidig, og at vi egentlig har det bra sammen. Jeg er overbevist om at kjæresten min planlegger å gå fra meg når jeg er som verst. Det er forståelig om han hadde gjort det. Men jeg håper og tror at han er en sånn mann som står ved min side i tøffe tider. Jeg sier mye fint til han selv om jeg er nedbrutt. Jeg tror jeg sier at han er så flink til å arbeide, er fin, flink pappa osv. slik at han får mindre lyst til å gå fra meg. Jeg mener det også selvfølgelig, men jeg må si noe positivt oppi elendigheten.

#bipolar #polarsirkel

Mamma & pappa <3

Dette innlegget er en applaus til mamma og pappa. Jeg er så stolt av å være datteren deres!

Jeg husker ikke at mamma har sagt nei til meg. Men jeg oppførte meg fint, hadde mye empati, var høflig, oppfinnsom og fikk god relasjon med både mamma og pappa. Jeg har aldri sagt at jeg hater foreldrene mine, slengt med dører(litt kanskje) og jeg har alltid respektert dem.

Jeg syns selv jeg hadde en drømmeoppvekst. Vi fikk mat på bordet hver dag, arvet klær og leker. Jeg er katteentusiast, og den aller aller beste følelsen i hele verden var da jeg så pappa med en pappeske. Da visste jeg at det var en liten kattunge neddi. Jeg tror pappa ble glad av å se meg så glad for dette. Så opp igjennom tiden har han gitt meg 3-4-5 slike pappesker. I tillegg bygde han 2 etasjes dukkehus der kattene mine kunne bo. Pappa er en kreativ sjel, og han bygde blant annet go-cart, flåte, slengdisse, en spesiell katteinngang inn til huset vårt. Han kjøpte mopeder, lastebiler, gummibåt med motor. Pappa jobbet utrolig mye for å få endene til å møtes, men da han var hjemme brukte han tiden på barna sine. Han lekte mye med oss. På vinteren pleide han å kjøre opp en bratt svingete bakke med 2-3 unger på akebrett på slep. Vi suste nedover i full fart mens pappa stoppa trafikken slik at vi akte trygt ned. Han spilte mye fotball og badminton med oss. Hver søndag tok han oss med enten til badeland eller gatekjøkken.

Pappa og farfar bygde et nytt stort hus til oss. Vi fikk hvert vårt rom. Minnene var viktigere enn det estetiske, fikk vi fortalt. Vi fikk rulle på rulleskøyter på det nylagte gulvet, vi sparket fotball inne og drev med bryting/karate og soft gun. En dag skulle pappa lekesloss med lillebroren min. Han tok fart og sparket inn i veggen. Det ble ett stort hull, men han hang et bilde foran slik at mamma ikke skulle merke det. hehe. Han målte høyden vår på kjøkkeninnredninga, på den måten foreviget minnet om høyden vår. Pappa henta også et stort klatrestativ skolen skulle gi bort/selge. Den plasserte han i hagen vår. Vi hadde en fast fiskeplass, jeg og broren min. En dag ble pappa og søstra mi med også. Pappa tok frem en kniv og rispet inn navnene våre. Idag er den brygga restaurert, men navnene våre har eieren beholdt. Det er jeg veldig takknemlig for.

Mamma er et enestående menneske. Hun har alltid vært omsorgsfull, tatt vare på oss og andre unger i bygda. Hjemmet vårt var åpent for alle. Det var som en skole til oss noen ganger. Barn likte godt å være hos oss. De fikk mat, kjøre go-cart, bygge trehytte, overnatte, hoppe på trampolinen og spille playstation. Mamma og pappa hadde ikke overflod med penger, men jeg har inntrykk av at de pengene de hadde til overs, brukte de på å gjøre oss glade. Vi manglet absolutt ingenting. Verken tilstedeværelse eller materielle ting.
Jeg husker mamma gikk på voksenopplæring da jeg ble større. Det var rart at mamma var borte. Jeg tror jeg noen ganger var sur på henne for det. Tenk å gjøre noe annet enn å være hjemme med oss. hehe. Mamma og pappa passet egentlig ikke sammen, så de skilte lag da jeg var 12 år gammel.

Mamma visste ikke hva godt hun kunne gjøre for oss. Jeg tror hun var livredd for hva en skilsmisse skulle gjøre med oss. Helt ærlig, så tror jeg både jeg og søskene mine hadde det greit nok. Jeg var ganske sleip i den alderen og utnyttet situasjonen. Jeg fikk dobbelt opp med badedrakter, klær, sko, penger og hvis jeg ikke hadde gjort leksa, skyldte jeg på at jeg var skilsmissebarn og fikk forståelse for det. hehe. Mamma ble gravid med en mann jeg da synes så skikkelig skummel ut. Lang robust kar med stort kobberrødt hår. Han hadde samme frisyre som “Marge” i “The Simpsons”. Men etter en stund viste det seg at han var snillere enn Moder Theresa. Han gikk fra å være ungkar til å få ei dame med 3 barn, og 1 til på vei. Jeg syns han taklet situasjonen bra. Det gjorde vi barna også.

Jeg har så mye å skrive om mamma, at det blir så lite. Jeg vet ikke hva jeg skal trekke fram. Lista med argumenter for hvorfor mamma er den beste, blir milevis lang.  Mamma er mamma med stor M.
Jeg og mamma tenker likt. Vi har samme personlighet, svakheter og styrker. Jeg håper B ser på meg på den samme måten jeg gjør på mamma når hun blir større. Det hadde vært en ære. 

Siden jeg var lita var mamma min beste venn. Og det er hun enda. Da klassen min skulle på turer, ville jeg at mamma skulle bli med. Og hun ble med. Hun ofret mye for meg. Hun hater å gå på ski, men ble med klassen på skitur. Hun falt såklart og fikk hjernerystelse. Klassen min måtte ta vare på mamma, selv om det egentlig var hun som skulle passe på klassen min.

Hun er den personen som vet alt om meg. Mye mer enn mødre skal vite. Og jeg vet det meste om henne også, som døtre gjerne ikke vil vite. Jeg tror ikke jordmødrene kuttet navlestrengen helt da jeg ble født. Mamma sa aldri nei da jeg spurte om noe. Jeg fikk penger, skyss, klær, prate lenge i telefonen, hun hentet kjærestene mine land og strand, lot meg reise langt nord for å besøke min daværende kjæreste. Hun stolte på meg. Og det hadde hun god grunn til. Jeg drakk ikke før jeg ble 18, dopet meg ikke og brukte prevensjon. Altså, ei lydig jente.

Idag stiller mamma opp på absolutt alt. En dag var jeg, K og B på nordlandstur. Vi fikk så lyst å dra på fest, men hadde ingen til å passe B. Jeg ringte mamma og hintet litt. Hun satte seg i bilen og kjørte 4,5 timer for å passe B. Dagen etter kjørte hun hjem igjen. Hun ofrer alt for barna sine. Ikke nok med det, hun ofrer mye for mange slags mennesker. Mennesker hun egentlig ikke kjenner så godt også. Hun setter seg selv så lang ned på lista, at jeg syns det er rart hun ikke har fått vannet over hodet enda.

Selvsagt har mamma og pappa sine svakheter og mindre gode egenskaper. Jeg vil tenke på det positive med dem, og prøve å gi B det samme jeg fikk. Jeg vet at mamma kanskje bidro til at jeg er uselvstendig. Hun måtte ringe legen for meg, bli med på navmøter og ordne det meste for meg. Pappa har kanskje medvirket til at jeg ble litt usikker på meg selv. Etter skilsmissen ble vi introdusert for mange stemødre og søsken. Jeg fant aldri helt min plass.
Selvsagt var det spennende, men vi opplevde mye sjalusi, urettferdighet og jeg fryktet at pappa skulle bli mer glad i stesøskene enn han var i meg. Jeg hadde en indre konkurranse om å prestere å være god nok.

Men alt i alt.. Jeg er takknemlig, fornøyd og glad i mine foreldre.  Og det er det jeg håper B sitter igjen med når hun blir større også.

#familie #mamma #pappa

Til mine bekjente, venner og familie

Kanskje er du veldig overrasket at denne bloggen er min. Mine ord og tanker.

Kanskje tenker du: ” Aha, nå forstår jeg hvorfor hun er så rar og litt annerledes”.
Jeg håper du tenker at du er glad for å kjenne meg, istedenfor å skjemmes av at du gjør det.

Det har absolutt ikke vært enkelt og tatt steget å publisere siden for alle.
Målet med hjemmesiden er ikke for å få oppmerksomhet, trøstende ord eller og bli synes synd på. Jeg håper heller at den gir deg forklaringer og tips til hvordan du kan bidra til at jeg mestrer det å være bipolar. Mye må jeg ta tak i selv, men uten støtte og forståelse kommer jeg ikke langt.

Jeg tenker på familie og venner som syns det er dårlig gjort av meg at de har fått vite dette fra andre eller facebook. Ta gjerne kontakt med meg om du føler det sånn. Jeg vil gjerne forklare.

Jeg tenker ofte at jeg heller ville hatt en somatisk lidelse isteden for en psykisk. 
Diabetes, anal prolaps, leddgikt, søvnapne, illeluktende føtter osv er noe jeg heller ville ha slitt med. Jeg vet det kan være provoserende å lese det, men grunnen er at jeg tror det hadde vært lettere for meg å snakke om plagene mine da..
Med disse sykdommene hadde det ikke vært flaut å bli innlagt på sykehus, få behandling og medisiner. Samtidig hadde det vært forståelig for folk om jeg ikke kunne jobbe 100%, og det hadde vært forståelig at jeg hadde bidratt mindre hjemme noen ganger. Jeg er glad jeg ikke har en alvorlig fysisk sykdom altså.. Men jeg håper en dag at psykiske lidelser kan prates like åpent som vi kan med de fleste fysiske lidelser.

Hva er bipolar lidelse?

De viktigste symptomene på bipolar lidelse er perioder med mani og bipolar depresjon.

Mani er en god opplevelse i begynnelsen. Jeg føler meg svært kreativ, har masse energi, er veldig glad og jeg blir begeistret over nye hobbyer. Men det høye stemningsleiet kan komme ut av kontroll.

Mani kan gjøre meg rastløs og irritabel, med intenst tankekjør. Jeg kan snakke svært raskt, ikke sove, ta impulsive avgjørelser og opptre på en måte som er uvanlig for meg. For eksempel bruker jeg mye penger på shopping, oppretter det ene foretaket etter det andre, har vanvittige mange ideer og prosjekter, og jeg starter på dem alle sammen samtidig. Dette er ikke slik jeg vanligvis oppfører meg.

Symptomene på bipolar depresjon ligner symptomene på depresjon hos mennesker som ikke har mani. Jeg er trist, og opplever håpløshet og skyldfølelse. Jeg mister interessen for ting, er i mindre stand til å glede meg over ting jeg vanligvis liker, og har lite energi. Noen ganger får jeg tanker om å ta mitt eget liv. En episode med bipolar depresjon varer vanligvis i minst to uker. Ubehandlet kan den vare i flere måneder.

Pårørende
Som pårørende til noen med bipolar lidelse kan det være svært vanskelig å forstå og forholde seg til de endringer som skjer med vedrørende. Enten når den personen er manisk, deprimert eller i en blandingstilstand.

Vanlige reaksjoner fra pårørende og bekjente kan være usikkerhet, bekymring, angst, skyld, irritasjon, vrede, sorg og avmakt. Selv om du som pårørende er innstilt på å støtte og hjelpe, kan du i forbindelse med langvarige sykdomsepisoder bli overbelastet og preget av utmattelse og frustrasjon.

For mer informasjon: www.bipolarforeningen.no

En tekst til gruppemedlemmene jeg fornærmet..

 

 

I natt skrev jeg et innlegg på en facebookgruppe. Denne gruppa er for de som er psykisk syk.
Jeg har inntrykk av at gruppa er til god hjelp for mange. Det virker som de støtter hverandre, kommer med gode råd og deler erfaringer.

Spørsmålet/ innlegget mitt falt ikke helt i smak hos mange.
Jeg kan forstå hvorfor. I ettertid ser jeg at jeg kunne formulert meg litt annerledes.

Jeg har bipolar 1, og fikk diagnosen februar 2016.
Hele historien min skal du få slippe å lese. Meningen med dette innlegget, er å få forklart bedre hva jeg tenkte. Dette er MINE tanker, ikke en fasit. Tankene mine kan fremdeles fornærme deg, men det kan jeg desverre ikke ta ansvar for.

Her er det jeg skrev på gruppa:

“Noen her som ikke jobber og mottar trygd?
Hvorfor kan/klarer dere ikke det? Alle kan i grunn gjøre noe..men på hvilket grunnlag får man innvilget trygd? Ikke meningen å være frekk eller noe..bare nysgjerrig på hvorfor psykisk syke ofte ikke kan jobbe..”

6 desember skal jeg faktisk på møte med NAV for å søke om uføretrygd.
Legen og psykologen min skal også være med.
Jeg er svært forvirra! Trenger jeg å bli uføretrygda? Hva betyr det å bli trygda? At jeg har gitt opp?

Til tross for sykdommen min, så er jeg svært heldig. Ja, jeg har hatt selvmordsforsøk, har ofte selvmordstanker, vært innlagt på psykiatrisk flere ganger, medisinutprøving, selvskading, hatt mange psykoser, spiseforstyrrelser, vært til opptining på sykehus, angst, depresjon og sist men ikke minst, så er jeg også paranoid til tider. Selv om jeg har denne cocktailen av en sykdom, så er jeg såpass heldig at jeg er oppegående…stort sett. Eller…er jeg det? Denne drakampen om hvorvidt jeg er det ene eller det andre er svært forvirrende for meg.

Med en bipolar lidelse vet jeg at man veklser mellom depresjon og mani.
Jeg veksler mellom å ha dårlig selvtillit- og like stor selvtillit som det Donald Trump har.
Jeg veklser mellom å føle meg på toppen av verden, og i neste øyeblikk fortjener jeg ikke å være i den.

Jeg føler jeg ikke kan, vet eller kan utrette noe- men i neste tilstand føler jeg at ingen er like smart og kreativ som meg. Ikke bare føler jeg det, men jeg handler deretter.
Jeg har opprettet mange foretak som f.eks. begravelsesbyrå, nettbutikk, renholdsbedrift, nettsamfunn for pårørende og 22 oktober i år åpnet jeg min egen butikk. Holder ut i 2-6mnd før jeg starter med noe nytt.

Jeg har fullført VGS, og har generell studiekompetanse. Jeg gikk på NTNU sosialantropoligi, men klarte ikke å fullføre..delvis for at jeg ikke var interessert, hadde mange vonde tanker om meg selv og jeg ville heller være hjemme og drikke meg full. Om det var et tegn på min bipolare lidelse eller ikke, vites ikke. Men det føles godt å kan legge skylda på det iallefall.

Det er nettopp det å legge skylda på sin egen lidelse jeg sliter med å forstå.
Jeg er veldig streng mot meg selv, og setter ting i perspektiv. Barn i Uganda ville garantert bytta problemer med meg. Jeg kan spise meg feit, drikke så mye vann jeg vil, har klær, varme, en hær av psykologer som vil hjelpe meg, medisiner osv osv. Så hvordan i all verden kan jeg og alle som er psykisk syke og mange av de med somatiske lidelse sutre, klage og synes synd på seg selv?
” vi kan ikke jobbe” ” vi jobber hver dag med psyken vår” “blir utmattet” “tåler ikke stress, press eller forventinger”…

… Ikke tro at jeg ikke vet hvordan det føles å tenke sånn, for jeg tenker sånn jeg også.
Jeg har veldig lyst å bli uføretrygda for å få en stabil og forutsigbar inntekt..på lik linje med de som er så heldige å være frisk og kan tjene egne penger til å ta opp huslån og råd til å unne seg noe.
Når jeg er deprimert ønsker jeg å bli umyndiggjort å bli tatt vare på av staten. Når jeg er manisk, vil jeg ikke ha hjelp av noen. For jeg føler meg bedre enn de som vil prøve å hjelpe meg. Jeg tenker “bare vent å se, en dag er det jeg som er sjefen din og utbetaler lønna di”

Jeg føler at vi som er psykisk syk er noen utskudd. Vi har ikke særlig til plass i samfunnet. Tar opp plass og er en utgift. Men en ting er positivt med oss psykisk syke, vi skaffer mange arbeidsplasser! Leger, psykologer, medisinfolka, NAV og de som jobber på psykiatrisk. Men når hodet mitt klarer å finne noe positivt med å være psykisk syk, så kjenner jeg hjernen kverner og presser positive tanker ut og får meg til å tenke absurde og paranoide tanker. F,eks at de som jobber med psykisk syke gjør det for sin egen vinning. De har mindreverdighetskomplekser og elsker å se noen som sliter mer enn seg selv..de hjelper andre for å føle seg bedre selv. Altså, noen lytter på det du sier, men bryr seg egentlig ikke.

Over til frasen mange med en usynlig sykdom hater: ” Alle kan gjøre noe…”..
Det var vel denne setningen som gjorde at jeg fikk sinnasmileys og en del utrivelige kommentarer.
Men det er ok, og jeg kan som sagt forstå det. Men jeg mener at de som forventer sympati og forståelse selv, må prøve å gi det selv også. Jeg er, som du også kanskje er- egosentrert.

Jeg er veldig oppslukt i mine egne negative tanker og følelser, og tenker ofte at de irundt meg skal ta hensyn og trå varsomt. Det blir i mine øyne feil. Uansett hvor redd, ensom og fortvilet jeg er, så er det mitt liv og jeg må ta ansvar for det. Ja, de i rundt meg skal stille opp hvis jeg trenger det..men de skal samtidig leve sitt eget liv. Jeg blir ofte fornærmet om kjæresten min ikke kan se at jeg trenger kos, støtte og fine ord..Jeg forventer at han skal vite hva jeg tenker og hva jeg trenger. Min mening er at livet blir bedre om vi heller kan fokusere på å finne vår egen verdi, være mindre avhengig av bekreftelse på at du er god nok- uansett hvor vanskelig det er. Og jeg er helt sikker på at det er det mange “jobber med, istedenfor en vanlig jobb”.. og finne det de er gode på og hva som er bra med en selv. Og det er en utrolig viktig jobb, ikke misforstå.

Jeg leste en artikkel for langt tilbake, og jeg tenker ofte på ham når jeg synes synd på meg selv og føler jeg er den mest unyttige personen i verden. Han heter Torstein Lerhol. Han veier 17kg og har en muskelsykdom. Han sitter ikke i rullestol, men ligger i en sykeseng og er utdannet lærer. Han vil jobbe, men får ikke jobb. Han har sagt noe som beskriver poenget mitt med “Alle kan gjøre noe..”:

“Folk gjør det for lettvint for seg selv. Om du knekker foten, så kan du fortsatt kjøre rundt i rullestol og gjøre litt. Om du ikke er i stand til å jobbe 100 prosent, så klarer du kanskje 50. Alle har en verdi i en eller annen jobb. Hos meg er hjernen det eneste som fungerer bra, så jeg har rettet blikket mot jobber der det er den som drar lasset.”

Jeg tror det er viktig å huske at vi kan noe, og må prøve å utnytte det. Vi er flinke til noe, prøv å jobb beinhardt for å utnytte potensialet ditt. Men først må du jobbe hardt for å finne det.

Jeg vil ikke sitte på navkontoret å smiske for å få trygd. Jeg er en arbeidsmaskin, og har funnet potensialet mitt, og det er å tenke utenfor boksen og jobbe hardt for å oppnå målene mine-selv om jeg ofte mislykkes..hehe..men så er den andre gode egenskapen min, at jeg ikke gir opp lett. Jeg har en enorm drivkraft, og vil ikke at psyken skal stå i veien for mine massive og nokså urealistiske mål. Men det er kanskje der jeg må tenke langsiktig.. Kanskje er det på tide å sette sine drømmer og ambisjoner til side, og motta trygd..og på den måten forsørge meg selv og barnet mitt..
Ikke vet jeg..

Hvilke mål har du i livet ditt? Jobber du aktivt med å nå dem?

Er psykisk syke uegnet som foreldre?

 

I dette innlegget kan du lese hvilke tanker jeg har om hvordan det er å være psykisk syk og mamma.
Jeg har også skrevet om hvilke tiltak jeg har gjort for å “sikre” B best mulig i tilfelle jeg f.eks skulle bli innlagt på nytt.

Jeg har i de fleste innlegg skrevet hvordan jeg har det med alt og alle. Men den personen som står meg nærmest, er jo den lille jenta mi på 3 år. Mange kan tenke at hun er så lita enda og ikke vet hva som foregår. Det er jeg sterkt uenig i. Jeg er ganske sikker på at nyfødte også merker om foreldrene er mentalt tilstede for dem eller ikke. Jeg har prøvd å gjort alt riktig mtp jenta mi. Vi prater litt med henne om at “mamma har auau i hodet”, eller at “mamma er lei seg, og det er ikke din feil. Det er ingen sin feil”. Da jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus besøkte hun meg ikke, men vi fortalte henne hvor jeg var. Til slutt sa hun med egne setninger “Mamma Lade” (Lade er der sykehuset er). Da jeg ble videreført til DPS sengepost besøkte hun meg sammen med pappaen. Da fikk hun se at jeg hadde det fint, så rommet mitt osv. Jeg tror det er bra at ungene får besøke mammaen/pappaen der de skal tilbringe dager/uker/måneder. Det kan tilfredsstille evt. tanker og bekymringer de har. Nå er ikke jeg noe spesialpedagog, og det jeg tenker/skriver kan være uriktig.

B har sett meg falle sammen på gulvet i gråt, sett tårer renne mens jeg sitter i sofaen å ser TV sammen med henne. Hun opplever mye som en annen 3åring kanskje ikke opplever. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å ta meg sammen til hun er lagt for kvelden. Oftest når det er like før jeg havarerer, går jeg på rommet eller badet. De få gangene jeg bryter sammen, ofte på kjøkkenet, kommer B og gir meg en klem. Jeg klemmer henne og forklarer at mamma er litt lei seg, og gjentar ofte at det ikke er hennes feil. Jeg er usikker på hvor mye hun forstår. Men hun gjentar etter meg å sier “mamma lei seg”. Jeg prøver selvsagt å unngå slike situasjoner, for jeg vet hvor vanskelig det er for B å forstå, vite hva hun skal tenke og gjøre.

Et annet tiltak jeg/vi har gjort er å informere helsesøster og de ansatte i barnehagen. Jeg er som sagt veldig redd for hvordan psyken min påvirker B. Jeg er redd hun blir usikker på seg selv, utagerende, innesluttet eller ender opp som psykisk syk selv. Jeg spurte barnehagetanten til B om hun kunne si ifra om hun skulle oppleve at B forandrer seg på noe vis.

Selv om jeg er psykisk syk så klarer jeg å tenke på ungen min sitt beste. Vi som er psykisk syk er ikke dumme, har lav IQ eller er dårligere foreldre. Tvert om, tenker nå jeg.
Jeg syns det er viktig at de som er ofte sammen med B, vet om hjemmesituasjonen. Det kan hende jeg blir innlagt igjen, og da er det betryggende for meg, og ikke minst B, at vi har et støtteapparat som kjenner oss, slik at vi får best mulig støtte og hjelp.

Jeg mener det finnes friske, oppegående mennesker som er mindre egnet som foreldre, enn mange som er psykisk syke. Og omvendt såklart. Jeg føler selv at ettersom jeg er syk, så er jeg ikke like flink som andre. Det tror jeg mange tenker. Jeg er vel flink på mitt vis, og andre på sitt eget vis. Jeg har dager jeg ikke er så flink, og dager jeg er en supermamma.

Jeg prøver å ikke sammenligne meg med andre, fordi jeg vet at det viktigste er hvordan B har det. Hun kan ha det bra uten merkeklær, dyre leker, sirkus, lekeparker og en egen apekatt hjemme. Hos meg får hun så mye kos hun vil- og når hun vil. Hvis jeg er opptatt med noe og hun kommer for å kose, så slipper jeg det jeg har i hendene for å ta imot det.

Ettersom jeg har kraftige stemningssvingninger, så vet jeg alt om å være frustert, sint, irritert, oppgitt, lei meg, glad, oppstemt, febrilsk, utålmodig, hyperaktiv, ikke få sove og urolig. Dette er følelser jeg kjenner på svært ofte, ofte vekslende. Uten spesielle grunner. Jeg tenker at mine erfaringer med vekslende humør gjør meg til en bra og fortåelsesfull mor. Jeg vet at dette er normale følelser for barn. Spesielt de som ikke har fullt utviklet språk. Jeg mener selv at jeg har en dyp innlevelse i følelsesregistret til B. Når hun er sint, så klarer jeg å forstå istedenfor å bli sint selv. Jeg vet at man ikke kan styre følelsene sine. Derfor føler jeg meg som en brukbar mamma når det gjelder å forstå tanker og følelser. Jeg prøver å løse humøret til B på samme måte jeg ønsker noen skal løse mitt. Jeg aksepterer, prøve å distrahere eller få henne til å prøve å fortelle hva det er.

Jeg mener psykisk syke er egnet som foreldre. Det kommer selvsagt an på alvorlighetsgraden. Men blir det ikke litt som å spørre om de med fysiske plager er egnet som foreldre?  Hva er forskjellen? Jeg har en alvorlig sykdom- som kalles schizoaffektiv lidelse, men heldigvis har jeg høyt funksjonsnivå og er oppegående. Så jeg mener iallefall at jeg er egnet som mor. Jeg har masse kjærlighet og omsorg å gi, og jeg er åpen om utfordingene og tar imot hjelp. Vi har et stort nettverk om jeg skulle bli syk igjen. Jeg føler jeg har gjort alt riktig mtp sykdommen og barnet mitt. Det er dessverre tider jeg ikke fungerer optimalt, men da trår pappaen ekstra til.

Hva mener du?
Har du erfaring med å vokse opp med en psykisk syk forelder?
Kanskje er du psykisk syk selv og har barn?

Hadde jeg fått barn hvis jeg visste jeg var bipolar?

 

24.03.2016
B=Barnet mitt
K= Kjæresten min

Helt siden B ble født, har jeg følt meg mislykket som mor. Starten på livet hennes endte med ett hastekeisersnitt. Da kom min første følelse av mislykkethet. Hadde jeg levd i steinalderen hadde B dødd fordi jeg ikke hadde klart å føde henne vaginalt. Månedene gikk med tanker som ” Kanskje er det ikke meningen at jeg skulle få barn”? Nå som jeg vet at jeg er bipolar forsterker det slike tanker. Hadde jeg fått barn hvis jeg visste jeg var bipolar? – Sannsynligvis ikke.

Da jeg var lita tenkte jeg mye på fremtiden- kjæreste,barn, yrke og hus. Jeg skulle bli gift med en snill mann, få 9 barn, jobbe som lærer og bo på en liten gård. 
Drømmen om mange barn ble helt knust da jeg fikk vite at jeg var bipolar. Det av mange grunner. Helt ærlig, så var det mye vanskeligere enn det jeg kunne forestille meg å ha barn. Vi har riktignok fått ei jente som er frisk, glad og utvikler seg normalt. Enda syns jeg det er slitsomt noen ganger.

I de depressive periodene mine er jeg så kneblet av negative tanker at jeg ikke ønsker å være sammen med henne. Ikke fordi det er noe galt med henne eller at hun gjør meg trist. Det er tanken på at hun skal se meg slik. At jeg ikke kan le, leke eller være oppriktig glad, gjør at jeg vil trekke meg unna. Jeg har mange ganger ikke mulighet til å trekke meg unna, da er det så vanskelig for meg at det ikke kan beskrives. Jeg slites i så mange retninger. Jeg prøver å ta meg sammen for B sin skyld. Jeg prøver å kontrollere frustrasjonen og forvirringen jeg har. Tålmodigheten min er så lav og jeg prøver å løpe fra bomben som er lenket fast til foten min. Desverre kan depresjonene mine gå utover B. Hun kan oppleve at jeg  blir sint for noe jeg ikke har blitt sint på tidligere, jeg huffer og småkjefter hele dagen, smeller ekstra i skapdører og skuffer, bjeffer som en vakthund til samboeren min og enten gjør husarbeid i sinne, eller ligger som et slakt på sofaen.

Jeg har jo i perioder tenkt at jeg er ei superkul mor også. Og det er kanskje det jeg bør fokusere på. Jo mer man fokuserer på det som er bra med en, jo bedre får man det med seg selv. Men jeg er så oppslukt i meg selv noen ganger, at jeg ikke evner å se at det er noe alternativ til de negative tankene jeg har om meg selv og fremtiden.

Når jeg har det bra eller er hypo(manisk) – Ikke vet jeg- Uansett, da er jeg verdens beste mamma, tenker jeg. Alle barn skulle hatt ei mor som meg. Jeg og ungen min finner på så mye sprell. Jeg har like mye energi som sola, og jeg lager verdens beste dager for jenta mi.
Når jeg “avslører” hvem jeg er for venner og familie, skal jeg legge ut masse bilder av hva jeg og B finner på 🙂 En dag tapetiserte jeg dusjkabinettet med papir og lot B, som da var 1 år, male og tegne i bare bleien. Vi lager kyllinggård, jungelrom, tapetiserer soveromsdøra hennes med gavepapir av Elsa, lager telt av dyner og mye mye annet. Jeg kommer ikke på alt i farta. hehe.

I motsetning til når jeg er deprimert, så er jeg nå helt oppslukt i dattra mi (og prosjektene mine). Hun gjør dagene mine så mye bedre. Jeg føler jeg kan gi henne absolutt alt. Jeg “skjemmer” henne bort. Med kjærlighet, lek og omsorg. Hun får selvfølgelig dette når jeg er deprimert også.. Men jeg er sikker på at barn merker fort om det er ekte glede eller ikke. Noen ganger skulle jeg ønske de ikke visste forskjell. Men jeg tar igjen mye for den tapte tiden da jeg var nedfor. Hun har stor tillit til meg, i begge mine tilstander. Jeg skal gjøre alt i min makt for å ikke miste den tilliten.

Jeg skrev at jeg ikke ønsker barn ettersom jeg er bipolar. Det er mest fordi jeg er under medisinutredning enda. Jeg er fremdeles svært ustabil. Jeg har også lest at bipolar lidelse er genetisk. Jeg har allerede følehorna ute for å se etter symptomer på jenta mi, selv om hun bare er 3 år. Tanken på at jeg gir barna mine en psykisk sykdom, er så grusomt. Jeg håper med tiden at jeg blir bortimot frisk og stabil, kjenner og stoler på meg selv slik at B blir storesøster til 1 eller 2 stk til 🙂 Jeg angrer selvsagt ikke på at jeg fikk B, men mange ganger så kjenner jeg på følelsen av at hun fortjener bedre. Mulig det er normalt å kjenne på den følelsen, uavhengig om man er frisk eller ikke.

Når alt kommer til alt- så tror jeg det er mange som føler at de ikke strekker til som mor, kjæreste eller ansatt. Man kan tenke 50 tanker som gjør at man ikke duger til det ene eller andre.. Mens det fremdeles finnes kanskje 100 grunner til at du duger. Det er lett å tenke det verste om seg selv, og handle deretter.

Det viktigste for meg, er hvordan datteren min ser på meg. Jeg vil være forbildet hennes. Jeg gleder meg fryktelig mye til fremtiden hennes. Jeg gleder meg til hun får venner, holde bursdagsselskaper, lekser,mensen, kjæreste, kviser, kjærlighetssorg, flytting, bryllup, barn og generelt fremtiden hennes. Jeg skal stille opp for henne slik mamma og pappa stilte opp for meg.

#barn #bipolar #schizoaffektiv #deprimert #kjærlighet