Uhyret

inni meg bor det et uhyre
som vil meg styre

Tankene mine spinner
det virker som uhyret vinner

Han bryter meg ned
og lager et helvette med tankeskred

Uhyret intet godt meg vil
Jeg har det vondt.. og føles ut som jeg har gått  gjennom ild.

Jeg takler ikke lenger jaget
jeg innser at jeg taper slaget

Jeg holder meg for ørene og sier nei,nei,nei
Men uhyret løper vilt inni meg.

Jeg ønsker å dra ut min hjerne
slik at jeg uhyret kan fjerne

Uhyret klamrer seg fast
den ønsker virkelig for meg å være en last

Uhyret  presser  positive tanker ut og negative inn
Jeg blir frustrert, sint og jeg føler meg blind.

I mørket jeg løper blindt
jeg i barfot leter etter lyset mens jeg blir pint

Hvordan kan jeg unngå denne farlige jakten
og igjen få tilbake makten?

Kanksje jeg skal positive tanker gro
På denne måten bygge en sikker bro?

Kanskje jeg bør bedre selvtillit få
for akkurat nå føler jeg meg så lita og grå

Kanskje jeg bør begynne å mosjonere
på denne måten unngå at hodet mitt vil eksplodere

Kanskje jeg bør medisiner spise
slik at jeg uhyret vil kunne skvise

Jeg føler jeg har prøvd alt
så jeg tenker nå at dagene mine er talt

dav

 

DPS-TUR Dikt

Idag dro DPS med meg på tur
det ville kanskje hjelpe meg å rive ned min negative mur

Frisk luft skal visst være godt for både kropp og sjel
Men da jeg så en bil, ville jeg bli kjørt ihjel.

Vi satte oss ned og spiste og drakk kaffe
Jeg på et vis tenkte jeg ville meg selv straffe

Straffe meg selv for at jeg er slik jeg er
Jeg tenker, hvordan kan noen holde meg kjær?

Vi vandret rundt omkring på stedet
Mot en klippe jeg meg ledet

Jeg gikk mot den bratte klippen
Og jeg hoppe var på nippen

Tankene raste av sted
Kan jeg ikke bare få fred?

Jeg mot de ansatte ikke kunne gjøre dette
Da jeg i en alvorlig situasjon ville dem sette.

Samvittigheten styrer meg til å ikke vandre heden
Jeg håper familie og ansatte ved DPS hjelper meg å få tilbake livsgleden

Jeg er glad for at jeg turen gikk
Solskinn, frisk luft og til slutt, jeg følte meg litt mere kvikk.

 

Jeg kjemper med nebb og klør

Det er mine tanker som dreper meg
de forteller meg at jeg er verdiløs og brei

Jeg er for feit og stygg til å leve
Jeg med englene ønsker å sveve

Hjertet og livet mitt brister
og døden meg da frister

Mørket sluker meg
jeg vet ikke riktig hvor jeg er på vei

Tankene mine er todelt, og jeg står fast
Jeg vil dø, jeg vil leve.. livet mitt er fylt med kontrast

Jeg tror jeg dør før jeg har fylt tretti
Jeg ønsker da at livet mitt skal feires med en fest og konfetti

Jeg ønsker ikke at mine nærmeste skal være trist når jeg dør
bare tenkt at jeg nå slipper angst, depresjon og tankekjør

Feir livet mitt som var
let ikke etter svar

Når jeg har blitt et ungt lik
ikke tenk så masse, det bare ble slik

Det er ikke noe dere kunne ha gjort
Jeg vil dere tilbake til hverdagen skal fort

Men før jeg dør
skal jeg kjempe med nebb og klør

De negative tankene jeg skal bekjempe
og  tankene da trolig vil la seg dempe

Jeg skal gi livet en sjanse til
for jeg innerst inne leve vil

 

Et dikt til mine blogglesere <3

Takk til dere lesere som har lest og kommentert
de depressive innlegg og dikt jeg har presentert

Det er godt med dere å dele mine innerste tanker
Dere har på en måte blitt mitt anker

Takk for alle gode tips dere kommer med
Jeg får da litt mere indre fred

Jeg lover at jeg med tiden skal glade tekster publisere
kåseri, konkurranser, hverdag og med mere.

Hvis du føler alt går i oppoverbakke
Husk at du med meg kan snakke

Jeg er flink til å være der for deg og lytte
det er fint å kan være til hjelp og nytte

Igjen, tusen takk for at du meg ser
for meg jeg ønsker at du ber.

Dikt til mine pårørende

Livet er meningsløst og brutalt
jeg føler meg trist og kvalt

vil jeg noensinne bli bedre?
jeg mine pårørende vil hedre.

Takk for at dere støtter meg
når jeg bare vil reise min veg.

Uten dere, hadde jeg vært borte
Ligget i kisten med ei likskjorte

Dere ringer og spør hvordan det går
Men et ærlig svar dere ikke får

Jeg sier alt er greit
Når jeg egentlig synes alt er leit

Selv om dere mot meg er kjærlig
Så er det allikevel vanskelig å være ærlig

jeg ligger ofte i sykesenga og grubler
på hvorfor jeg i livet bare snubler

i mitt hodet er det bare umulige tanker
og hjertet mitt veldig hardt banker

Jeg har urolig mage, klump i magen og halsen og jeg får knapt puste
Jeg etter depresjonen fikk, følte jeg at alt håp knuste

Med litt hjelp fra DPS og pårørende
jeg mine negative tanker klarer å vende

Takk til mine nærmeste
dere er de beste!

Dikt om håp

Jeg er snart tretti år
og jeg psykiatrisk hjelp får
Det er veldig skambelagt
men jeg kler meg allikevel i Eva og Adams drakt
Det er viktig å være ærlig
når livet ikke er herlig
Jeg medisiner tar
slik at jeg snart kan føle meg som en Tsar.

Jeg er snart tretti år
men føler meg som en baby som i behandlig går
Jeg gråter som en elv
Og jeg ikke klarer å ta vare på meg selv.
Jeg er kun en byrde
Meg selv jeg ønsker å myrde
Det er flaut og nedbrytende
Men jeg de negative tankene skal klare å vende.

Jeg er snart tretti år
Og jeg over mitt eget liv rår
Jeg ser lysglimt i det fjerne
og bli bedre vil jeg gjerne.
Men det kreves mot og styrke
Jeg skal positiviteten dyrke.
Jeg håper jeg sykdommen jeg kan beseiere
Slik at jeg trettiårsdagen min får feire.

Livet burde leves baklengs

Man skulle ha startet med å dø å få det overstått.

Så våkner man opp på et sykehjem og får det bedre for hver dag som går.

Man etterhvert skrevet ut fordi man er for frisk og rask til å være der. Deretter kan man gå å heve pensjonen sin.

På sin første arbeidsdag får man et gullur.

Så arbeider man i 40 år, inntil man er ung nok til at man kan trekke seg tilbake fra arbeidsmarkedet.

Man drikker, fester, har sex og forbereder seg på å ta en utdannelse.

Så er man på ungdomsskolen, blir et barn igjen, leker, har ingen forpliktelser- inntil man igjen er en baby….

De siste 9 månedene tilbringes flytende rundt i fredfylt luksus. Der det er sentralvarme, room service, mm. Og til aller sist forlater man denne verden i en orgasme…


(Teksten er hentet fra ei dansk avis)

Min siste destinasjon

Som dere kanksje vet, så er jeg deprimert og har selvmordstanker. Men jeg er på bedringens vei.
Diktet er negativt, akkurat som jeg er for tiden. Enden på diktet er litt misvisende, jeg skal ikke hoppe foran et tog altså.
Diktet er skrevet på 20 min, så det er ikke så gjennomført. Men jeg elsker å dikte og rime. Det hjelper å få følelser fra hodet til “papiret”.

Mørket brer seg over meg
jeg er ensom, alene og lei

Jeg er forvirret, frustrert og redd
og vil bare ligge under et pledd

Jeg er alene med frykten
og jeg leter desperat etter lykten

Jeg på DPS vandrer
og meg selv for sykdommen klandrer

Negative tanker har jaktet på meg lenge
at hodet mitt snart vil sprenge

Livet mitt har vært morsomt, men samtidig en evig oppoverbakke
Jeg skal nå finne bagen og pakke

Pakke til min siste destinasjon
reisen vil ende på Stjørdal togstasjon

 

Pårørende til psykisk syke

Jeg er nå innlagt ved DPS Stjørdal. Jeg er deprimert med selvmordstanker. Mer om det kan du lese her:
Innlagt på sinnsykehus

Et ærlig innlegg om selvmordstankene mine

Et kort dikt om depresjon

Er det mulig å tenke seg ut av en depresjon?

Det å være pårørende til noen som er psykisk syk tror jeg er en enorm påkjenning.
Jeg skriver kun utifra mine opplevelser og meninger, så mye av det jeg skriver trenger ikke å stemme for alle. For meg er de pårørende de viktigste støttespillerne mine. Å få deres støtte og aksept betyr så utrolig mye. Jeg føler meg så mye mindre ensom og redd da.
Behandlerne mine på DPS betyr også masse! Men det er jo ikke dem jeg skal leve med resten av livet, derfor trenger jeg å komme “ut” fra DPS til noen som oppriktig bryr seg om meg.

Jeg forstår det er krevende å være pårørende. Over tid kan det bli svært belastende.
Pårørende kan slite med dårlig samvittighet fordi de opplever å ikke strekke til.

Jeg mener selv at jeg ikke forventer så veldig mye av mine nærmeste.. Det jeg ønsker er at de ikke bagatelliserer problemene mine, og at de viser at de bryr seg. Å vise at de bryr seg, kan de vise ved å sende en melding/ringe for å høre hvordan det går, kom på besøk eller gi meg en klem. Det er også viktig for meg at folk irundt meg senker forventninger til meg mens jeg er syk. Forstå at vanskelig oppførsel ved meg er et symptom på sykdom, ikke som del av personligheten min. Sist men ikke minst, vær tålmodig. For depresjon er en seig sykdom.

Det er viktig at pårørende ikke blir terapeuter. Kjæresten min skal være kjæreste, og mamma skal være mamma. Det er viktig at de nærmeste ivertar seg selv, eller så kan de bli utmattet. Det kan også hjelpe å få til en fellessamtale med behandlerne til den som er syk. På denne måten får man litt innblikk i hva som feiler vedkommende, hva man kan gjøre fremover og man får lufte sine frustrasjoner og tanker.

Er du pårørende til noen som er psykisk syk? Har du noen tips?

Selvmordstanker = oppmerksomhetssyk?

Selvsagt vil jeg ha oppmerksomhet. Jeg trenger jo hjelp til å komme ut av denne nedbrytende tankegangen. Hvis noen holder på å drukne, så vil jo vedkommede selvfølgelig ha oppmerksomhet for å kunne få hjelp. Slik er det med selvmordstanker også. For min del iallefall. Det er flaut og litt tabubelagt å snakke om det, men jeg skal være ærlig.

Mange tror at selvmordstanker er en type manipulerende oppmerksomhetssøking, uten at det er et ekte ønske om å dø. Dette er en holdning som i seg selv kan øke risikoen for selvmordsforsøk. Enkelte kan nok true med selvmord for å påvirke f.eks kjæresten/familien sin. Det syns jeg er feil. Jeg mener at man skal ikke true med selvmord for å “få viljen” sin. Jeg forstår at man opplever fortvilelse og håpløshet, og det skal selvsagt bli møtt med respekt.
Men husk at det er en stor påkjenning for pårørende å ofte få trusler om at man ønsker å ta livet sitt.

Jeg holder mye inni meg, spesielt til familien min. Jeg er ganske ærlig med behandlerne mine på DPS. Men det er så mye mer jeg kunne tenkt meg å sagt. Men det er vanskelig. Så utrolig vanskelig. Jeg er redd for å bli sett på som en negativ og pessismistisk person.

Jeg er også redd for at de blir lei av meg her på DPS. Jeg tenker også at jeg ikke vil sette dem i en vanskelig situasjon, der de ikke har svar å gi meg. For jeg har destrukitve tanker som er vanskelig å svare på. Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg stiller spørsmål de ikke klarer å svare på. Jeg tenker da at de tenker at de ikke er flinke behandlere osv. Veldig vanskelig å forklare. Jeg liker å få behandlerne mine til å føle seg nyttige og flinke.

Jeg har en forestilling om at de egentlig ikke tror på meg. At jeg bare later som, eller overdriver. Det gjør selvsagt vondt, og jeg blir usikker.

Hva mener du?


(bildet er hentet fra google)