Hektisk helg

Denne helga har vært hektisk. Fredag var jeg til ei som driver med tankefeltsterapi, lørdag rigga jeg opp til loppemarked, og hele søndagen hadde jeg loppemarked.

Litt om fredag:
Jeg kjørte i ca 3 timer for å dra på tankefeltsterapi(TFT) hos ei dame jeg trodde så ut som ei heks, med svart halvlangt hår, spiss nese og litt blek.. Men det som møtte meg var ei bittelita tynn blond dame. Hun hadde like mye energi som sola, og hadde et smil som smittet. Før hun omtrent sa hei, så ga hun meg en klem. Jeg skrev tidligere at jeg gruet meg litt til timen pga kroppskontakt. Det kan du lese HER. Redd det skulle bli kleint. Men det føltes helt naturlig at hun holdt meg i hånda og banka på forskjellige steder på kroppen.

Jeg satt der i 2,5time, så det er vanskelig å huske alt som ble sagt og gjort.
Men i korte trekk så stilte hun en del spørsmål, både om fortid og nåtid. Vi tok opp mobbing i skolen, oppvekst og bekymringene mine. Mer om bekymringer kan du lese HER.

Jeg vet ikke om jeg ble kurert. Jeg hadde nok ikke så store forventinger om at hun skulle kurere sykdommen min akkurat, for det tror jeg ikke er mulig. Men jeg kjente noen endringer med kroppen underveis.. Som om noe flyttet på seg fra magen. Vanskelig å forklare, men jeg fikk en slags ro da jeg var der. Hun sa at det er mye å ta tak i, og at jeg bekymrer meg mye unødig. Det er masse å skrive om, men som sagt, jeg klarer ikke å huske alt. Jeg tror nok jeg skal tilbake en dag.

Ellers i helga så har jeg deltatt på loppemarked. Jeg solgte alt fra klær, sko, leker, bøker og  ting og tang. Målet mitt var å få inn 500kr, men endte opp med nesten 2000kr 😀 Så nå blir det masse blogshouts fremover..he he.

Hva har du gjort i helga? 🙂

VINNER AV UKENS BLOGG

Jeg kårer en vinner hver fredag, men igår hadde jeg ikke internett, så kåringen ble idag, lørdag istedet. Beklager dette!

Tusen takk for alle bidrag! Husk, vant du ikke denne gangen, så kan du vinne neste gang.
Det var jevnt, men det var en blogg  som skilte seg ut denne gang. Og det er hverdagsaktiv.

LITT OM HVERDAGSAKTIV:
De er 2 ergoterapeuter som blogger om hverdagsaktiviteter, motivasjon og hverdagsproblemer. De har lang erfaring med personlige motivasjonssamtaler og oppfølgning av tiltak for livsstilsendring.
De har ikke blogga så lenge, men har mye innhold på bloggen sin.
I tillegg til å skrive om helserelaterte tema, så skriver de litt om autisme, livet generelt  og  de tar fantastiske bilder. Anbefaler alle å se på dem.

Bloggdesignet er bra, lett å navigere seg frem. Det er enkelt å følge dem på Instagram, da de har en direktelink på sidelinja. De skriver veldig bra, har lite skrivefeil, noe som gjør tekstene lettleste.

Besøk bloggen HER.

10 ting du ikke visste om meg

* Et nakenbilde av meg ble lagt ut på Facebook
* Jeg har aldri fått bøter, ikke engang parkeringsbot
* Jeg har hatt sex med 6 stk
* Jeg har blitt henta med ambulansehelikpoter
* Jeg har alltid vært snill mot – og støttet mobbeofre
* Jeg gikk ut med 3 femmere i norsk da jeg gikk allmenn påbygging(nynorsk, skriftlig og muntlig)
* Jeg har drevet flere foretak; Nettbutikk, renholdsbedrift, begravelsesbyrå, bruktbutikk og ei hjemmeside for pårørende innen psykisk helse.
* Jeg har spist tåneglene til mannen min. Jeg skulle få 1000kr hvis jeg putta de i tacoen.
* Jeg har tatt vare på alle dagbøkene mine (fra 1.klasse). Har ca. 15stk.
* Jeg elsker brettspill. Jeg samler på dem.. Sist jeg rekna, så hadde jeg nesten 70stk.

 

Da har du fått noen delikate fakta om meg. Jeg innrømmer at jeg ikke er riktig god.
Men jeg er snill da, og vil ikke noen noe vondt. 🙂

Noe rart du har gjort? 🙂

Redd familien min kommer hjem i likkiste

Jeg har fremdeles litt skrivesperre. Jeg fikk tips om Blog Challenge, men jeg finner ikke på interessante ting å skrive om.. Hvem er det som er interessert i å vite 10 fakta om meg, eller hobbyer jeg liker. Jeg liker å skrive noe som fenger folk. Men kanskje jeg heller bør fokusere på hva jeg vil lese på bloggen min om 10 år, og ikke skrive blogg for andre. Hvem vet hva som er det riktige..?

Uansett, jeg skal prøve å hverdagsblogge litt tenkte jeg, selv om det kanskje ikke er så interessant heller. Men jeg har gått tom for ideer til tema å skrive om. Jeg liker å skrive kåseri og lengre innlegg om alvorlige tema, som f.eks mobbing, selvmord, depresjoner og bipolar lidelse. Men nå har det blitt helt stopp, føler jeg har skrevet nok om det for ei stund.

Nå, over til litt hverdagsblogging.. Jeg vil fortelle dere hva jeg skal i helga. Jeg skal nemlig arrangere loppemarked. Jeg er så glad i lopper at jeg har lopper i blodet. Jeg skal også til ei som driver med tankefeltsterapi, hun skal prøve å kurere meg. Jeg sliter som sagt med nervene og psyken. Mer om det kan du lese HER.  Jeg håper hun kan hjelpe meg.

Jeg skal være i hjembygda mi i helga, og mannen min skal kjøre nordover med dattra vår. Jeg har gruet meg kjempelenge til de skal ut å kjøre. Jeg er livredd for kollisjon! Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem 🙁 Jeg blir veldig trist når jeg tenker på et liv uten dem.
Jeg håper de kommer trygt fram. Det er så mange idioter i trafikken, som aldri burde ha hatt førerkort. Mange snapper til og med når de kjører!!

På mandag reiser jeg med tog nordover for å være sammen med dem i påska. Hvis de da ikke kommer hjem i likkiste. Jeg får grufulle bilder i hodet. Jeg skal spare dere for detaljer. For det er blodig.

Ønsk meg lykke til  med salget på søndag, og kryss gjerne fingrene for at den lille familien min kommer trygt fram på lørdag<3

 

Er du redd når familien din er ute å kjører bil? Snapper du mens du kjører?

Det jeg angrer mest på i livet

Jeg hadde ei venninne, hun døde.
Hun hadde et spesielt utseende, og var hørselshemmet. Hun ble ofte mobbet og holdt utenfor. Jeg prøvde så godt jeg kunne å inkludere henne. Da jeg skulle feire bursdagen min, sa de andre venninnne mine at de ikke kom hvis F**** kom. Jeg sa da at F**** kommer, så det var opp til dem om de kom eller ikke. Det ble så alle kom allikevel, inkl. F****.

Jeg har et stort og samvittighetsfullt hjerte, og jeg fikk ofte vondt av F****. Hun var så snill mot alle, og latteren hennes smittet. Hun visse at jeg hadde sosial angst, og var redd for å ta bussen. Jeg var redd bussen var full, og ikke plass til meg slik at jeg måtte stå. En dag så hadde F**** tatt opp plass til meg ved siden av seg selv. Men jeg var så feig at jeg gikk rett forbi og satte meg sammen med ei anna venninne. Å skrive dette gjør så vondt, for jeg får ikke sagt unnskyld til F****. For hun er død. Dette er det jeg angrer mest på i livet mitt.

Jeg har et alkoholproblem

Å skrive om dette er skummelt, da jeg kan få en del negative syn på meg.
Hvem hadde trodd at ei på noen og tyve var på grensen til å være alkoholiker?

Jeg er stolt for at jeg ikke drakk alkohol før jeg ble 18 år gammel. Tidligere var jeg helt anti-alkohol. Jeg var med på fester og sånt, men drakk ikke, men hadde det gøy allikevel.
Dette skulle endre seg.

Da jeg var rundt 20 år, fikk jeg smaken på alkohol. Jeg drakk det meste, og drakk til jeg spydde. Jeg kunne drikke i ukedager, og flere dager i strekk. Jeg tror ikke jeg hadde et alkoholproblem da, for jeg drakk ikke for at jeg hadde det fælt. Jeg drakk sammen med venner. Vennene mine og jeg likte å være sosial å drikke, men jeg kunne ikke det med å ta meg ett par rusbrus, det måtte ei vodkaflaske til. Jeg  ble den som oftest ble fullest, sang høyest, tok mest plass og måtte bæres i seng. Som nevnt, så tror jeg ikke det var et alkoholproblem, men kanskje på grensa.  Men det skal bli verre…

Etter fødselen ble jeg svært ustabil. Jeg gråt mye, hadde fæle tanker og var konstant bekymret. Jeg vekslet mellom å være deprimert og manisk. Etter 1 år til psykolog fant de ut at jeg var bipolar. Det var greit å få den diagnosen, for da falt alt på plass. Men diagnosen hjalp ikke på følelsene og tankene mine. Jeg tok ofte fram flaska og drakk. Drakk meg full. Jeg hadde såpass kontroll på problemet at jeg ikke drakk når jeg hadde barnet alene.

Jeg skal innrømme at det store høydepunktet med å ha barnevakt, var at jeg da kunne springe på polet å kjøpe meg sprit og drikke meg full. Så full at jeg glemte hvor vondt jeg hadde det. Når jeg var dypt deprimert, så drakk jeg også for at det skulle bli enklere å ta livet mitt. Jeg ble så full en kveld at jeg måtte ringe mental helse og sa det er like før jeg henger meg selv. De ringte legevakta, og en drosje kom å henta meg. Jeg ble da lagt inn på Østmarka. Jeg ble der kun en natt. Jeg skjemtes så veldig og ville dra hjem. Den episoden hjalp ikke på selvfølelsen akkurat. Jeg følte meg liten, sårbar og barnslig og veldig lite verdt. Jeg skammet meg veldig.

Etter fødselen (23år) og frem til jeg ble 27 drakk jeg ikke så ofte, men mye når jeg først hadde anledning. Jeg kunne drikke opp en liter med vodka på en kveld. Jeg drakk stort sett alene.
Å være full syns jeg var en fantastisk følelse, jeg hadde ingen bekymringer og de fæle tankene ble borte. Det var euforisk.

Hvis jeg var på fest, så drakk jeg til jeg fikk blackout. Jeg husket svært lite fra kvelden/natta. Jeg drakk ustoppelig. Gikk jeg tom for vodka, så slurpet jeg i meg det som var i glassene på bordet. Jeg kunne også drikke spriten helt ren, og jeg har også forsøkt å  skjule at jeg drakk noen ganger. Jeg skjemmes mye når jeg skriver dette. Jeg skal liksom være ei småbarnsmor. Men dette er sannheten, og for mange er det sånn når det gjelder alkohol. Mange er redd for å innømme det. Jeg innrømmer det, og jeg har fått litt hjelp for problemet. Jeg husker jeg måtte ta en test, og jeg scorte 3/4 på alkoholtesten, 4 er nærmest alkoholiker. Da ble jeg lei meg og paff, og lurte på hvorfor jeg har dratt strikken så langt.

Jeg drev en renholdsbedrift, og jeg drakk ofte på kvelden/natta at jeg ikke var kjørbar dagen etter. Så avtaler måtte jeg avlyse. Det ødela b.la. kundeservice og pålitelighet. Alkoholen har ødelagt en del, men heldigvis ikke forholdet mitt og det  har ikke gått utover barnet mitt på noe vis.

Jeg syns dette er et tabubelagt tema. Det er vanskelig å innrømme at man har/hadde et alkoholproblem. Mange tenker at man er voksen, og noe man bør håndtere. Men det er absolutt ikke lett. Idag er jeg så å si rusfri. Jeg kan drikke noen rusbrus, men har kutta helt ut spriten. Jeg kjenner på suget etter alkohol noen ganger. Men jeg er fast bestemt på at jeg skal holde meg unna. Det jeg kan tillate er noen rusbrus, og mens jeg er med andre. Ikke når jeg sitter alene hjemme.
Å være alkoholiker kan ikke unnskyldes, men forklares.

Har du hatt problemer med alkohol, eller kjenner noen?
Bare send meg melding i innboks om du ikke vil skrive det i kommentarfeltet 🙂

JEG SKAL BLI KURERT

Fredag 23.mars skal jeg til ei dame som driver med tankefeltsterapi.
Jeg grugleder meg. Hun skal stille masse spørsmål og banke litt på meg.
Jeg gruer meg, fordi det kommer til å bli kjempekleint! Jeg liker ikke kroppskontakt, iallefall ikke med fremmede. Jeg tror hun skal holde meg i hånda også.

Jeg vet jeg ikke kommer til å bli helt frisk. Sykdommen min (schizoaffektiv lidelse) er en kronisk sykdom, men jeg håper hun kan fikse alle de katastrofetankene jeg har, som jeg får høre er irrasjonelle. For meg virker de “irrasjonelle” tankene og bildene jeg får i hodet helt ekte.

Tanker og bilder kan gå ut på terrorangrep, at barnet mitt skader seg på 1000vis av måter, f.eks får en istapp i hodet, kveles, dør i brann, bilulykke, faller og slår hodet og dør, får hjerneblødning osv osv..tankene om hva som kan skje med datteren min tar aldri slutt. Det er derfor jeg må ha kontroll på henne hele tiden. Jeg lar noen sjelden passe henne. Jeg er også redd for å sende henne i barnehagen. Dette trenger jeg hjelp til, så jeg håper dette er noe “troll”kjerringa kan hjelpe meg med.

Jeg håper også hun kan hjelpe meg med overvekten min. Jeg vet ikke om det er noe hun kan gjøre med det. Men hun er jo ei heks av noe slag, så en formel må hun vel ha.

Hva er tankefeltsterapi?

Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser. Disse følelsene kan være irrasjonelle i seg selv (eks. fobier) eller irrasjonelle i sin intensitet (eks. sterk angst flere tiår etter en traumatisk hendelse).

Har du prøvd tankefeltsterapi eller vært hos en healer?
Hvilke erfaringer sitter du igjen med? Tror du på det?

SKRIVESPERRE

Nå har jeg fått skrivesperre gitt! Jeg sitter bare å ser på skjermen, i håp om at det dukker opp noe å rable ned.
Jeg tenkte å skrive om Listhaugstyret, men har lovt meg selv at jeg skal ha en politisk nøytal blogg.
Jeg hadde blitt veldig glad og takknemlig om noen av leserne mine har forslag til hva jeg kan skrive om.
Alt taes imot med en stor takk 🙂


Bildet er hentet fra Google

VIL DU BLI UKENS BLOGG?

Jeg er på utkikk etter en spennende blogg å lese/følge.

Hver fredag kårer jeg ukas blogg og skriver litt om personen og bloggen. Neste kåring er fredag 23 mars.

Jeg kommer til å følge ALLE som følger meg 🙂

Slik deltar du:
Da jeg verken har snapchat eller instagram, så må man følge bloggen min for å delta.
Skriv i kommentarfeltet at du følger meg, og skriv ned bloggadressen din 🙂

Nå har jeg sett utøya…

Nå har jeg vært å sett Utøya. Jeg skal ikke uttale meg så mye- eller anmelde filmen.
Jeg har vanligvis ikke store problemer med å ordlegge meg, men nå vet jeg ikke hvilke ord jeg skal bruke. For dette syns jeg var hard kost. Jeg skrev et blogginnlegg igår om at jeg gruet meg til å gå på kino, pga fare for terrorangrep, mer om det kan du lese HER. Før jeg skriver hvordan det gikk med meg under kinoen, skal jeg først si kort hva jeg mener om filmen.

Man skal trå varsomt når man uttaler seg om Utøya, syns jeg. For dette skjedde, på ordentlig. På norsk jord. Det er helt ufattelig. Jeg kjente ingen som var der, men har lest mye og hørt historier. Etter å ha sett filmen, så klarer jeg mer å sette meg inn i det som skjedde, men umulig for meg å forstå hvor grusomt det må ha vært for dem.

I filmen varte angrepet ca 1time, men jeg følte scenen om angrepet aldri tok slutt. Det føltes ut som 3 timer… Jeg tenker da på de som faktisk opplevde dette, at det måtte ha vært utrolige lange 72minutter. Det er helt utilgivelig at politiet brukte så lang tid på å komme å hjelpe.

Filmen var bra laget, og var veldig virkelighetsnær. Jeg syns skuespillerne var svært dyktige.
Jeg syns også det er bra at vi seerene blir spart for de verste scenene. Det hadde vært grusomt å se det de overlevende på Utøya fikk se. Det som var bra, var at gjerningsmannen ikke fikk så mye oppmerksomhet. Vi kunne se han kanskje i 3 sekund til sammen. Jeg syns filmen er laget med respekt og verdighet, men jeg forstår veldig godt hvis overlevende og pårørende ikke ønsker å se den!

Litt tilbake til hvorfor jeg gruet meg til å gå på kino ikveld. Jeg skrev litt om det HER, men i korte trekk så har jeg terrorangst. Jeg frykter terror nesten overalt hvor jeg ferdes. Jeg mener det er større sjangse for et terrorangrep på en slik film, enn andre vanlige filmer. En logisk forklaring har jeg ikke men… Kanskje fordi det hadde vært ironisk, og fordi noen kan mene det er en politisk film.

Filmen berørte meg veldig. Jeg satt og skalv, og popcornet mitt ble nesten ikke spist.
Jeg syns filmen var nervepirrende, og jeg måtte lukke øynene en del ganger.
Da filmen var ferdig var alle i salen helt stille. Vi satt stille i ca 4-5minutter før vi reiste oss.
Jeg gikk ut av kinosalen med hodet senket.

Jeg fryktet at det kom til å skje et angrep i kinosalen ikveld. Jeg krympet meg sammen i setet, i tilfelle noen skulle skyte på oss. Jeg måtte gjøre meg så liten som mulig. Jeg planla hva jeg skulle gjøre i tilfelle det skulle skje noe. Jeg visualiserte veldig mye..Jeg forestilte meg noen komme inn døra med våpen, eller at noen i salen reiste seg for å skyte vilt irundt seg. Men det skjedde ikke noe, og jeg er en erfaring rikere.

Har du sett filmen? Hva syns du?