Flaut å spørre om dette men….

Jeg tenkte å arrangere spørsmålsrunde med ærlige svar.
Det er litt flaut, iallefall hvis ingen har spørsmål til meg.. he he.
Jeg har nettopp starta bloggen, så jeg skjønner hvis jeg har for få lesere til å i det hele tatt lage et innlegg med spørsmålsrunde og svar.
Men det hadde vært veldig artig da.

Du kan stille spørsmål på følgende måter:

* Kommenter under her
* Send meg en melding på blogg.no eller en SMS til 45103008
* Epost: [email protected]

Jeg svarer på absolutt alt.

En av de som stiller meg spørsmål får tilsendt en bitteliten gave fra meg som takk:)


 

Tauet er nå hengt opp..

Jeg har skrevet et dikt med rim. Det var vanskelig å få det til å rime, og samtidig gi det mening.
Diktet er veldig depressivt. Jeg har det ikke sånn altså, men når jeg er virkelig deprimert kan jeg få slike tanker.
Jeg håper ikke dette trigger noen med depresjon. Meningen med diktet, er å sette ord på hvordan depressive tanker kan være for enkelte. Jeg har vært usikker på om jeg skulle publisere det, men nå har jeg altså gjort det. Håper virkelig det ikke støter noen. 

 

Tauet er nå hengt opp
Vil kroken bære min kropp?
Eller vil dette bli et mislykket forsøk?
Det hadde vært flaut om tauet røk.
Jeg mislykkes i livet og mislykkes kanskje med å dø.
Hadde det vært bedre å kutte seg opp og forblø?     

Ikke vet jeg.

En pistol jeg skulle ha hatt,
så jeg enkelt kunne livet mitt ha tatt.
Men det har jeg uheldigvis ikke,
så jeg skal istedet hente flaska å drikke.
Drikke bort angsten for å dø. Drikke bort angsten for å leve.
For jeg orker virkelig ikke lenger å streve.

Kanskje det beste er å hoppe fra ei bro?
Jeg tror mange ville blitt glad om jeg på denne måten dro.
Men hjelp meg da, for jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg vil gjerne finne en utvei. Det føles umulig, og jeg er nå veldig lei.
Skapet er fullt av medisiner. Kanskje jeg tabletter skal svelge.
Mange muligeheter, men det er jeg som må velge.

“Ikke vær så egoistisk å drepe deg selv”! … Men jeg gjør det jo for deg og alle sammen.
Det er jeg som er byrden og må bære på denne skammen.
Jeg vil bli kvitt tankene i hodet, og leve livet.
Men det går ikke når jeg ligger her å drukner i sivet.

Jeg skulle ønske mamma aldri meg fødte.
Jeg trenger virkelig hjelp og støtte.

 

8.plass

 

 

Hurra!

Eller..Jeg vet ikke om dette er noe å hoppe i taket for..? Jeg kom over denne lista over aktive bloggere, og der finner jeg meg selv på 8.plass.
Målet mitt er jo en dag å komme på blogglisten, men dette får være en start.. hehe. En liste er en liste ;p

Må jeg dø for at du skal forstå?

Jeg har skrevet en del om depresjoner og destruktive tanker på bloggen min.
Men jeg syns ikke det kan snakkes for mye om, egentlig. Jeg skal prøve å ikke gjenta meg selv.

Når jeg er deprimert, så ønsker jeg å skrive ned det jeg føler. Men på en eller annen måte blir papiret tomt, og jeg kunne ikke ha beskrevet det bedre. Når man er deprimert, iallefall når jeg er det, så føler jeg meg helt tom innvendig. Ingenting gir mening.

Jeg har veldig lyst å være med på å belyset dette temaet. Jeg har inntrykk av at flere og flere  skriver om depresjoner og angst, og det syns jeg er kjempebra. Sammen kan vi utgjøre en forskjell. Det finnes så mange kunnskapsløse mennesker der ute som har en negativ holding til oss deprimerte. Jeg lurer ofte på hva som skal til for at de skal forstå hvordan det føles. Må de oppleve det selv for å forstå? Ja, det tror jeg faktisk. For en depresjon er ubeskrivelig. Man kan forklare seg ihjel på hvordan det oppleves, uten å komme noen vei.

En annen måte man kan få opp øynene til uvitende, er å kanskje begå selvmord. Da får man vist verden hvor vondt man hadde det. Ikke misforstå, oppfordrer ingen til å gjøre det, men jeg tror det er en måte slik at enkelte får en tankevekker.

De som ikke forstår dette med depresjoner kan komme med mange rare innvendinger. F.eks ” Du kan jo bare tenke positivt”, “Det hjelper å trene og begynne i jobb”, eller at ” Du ser ikke deprimert ut?”..Da får du bare svare at du glemte å ta med den svarte skya di idag. Dumme spørsmål krever dumme svar.

Men man kan ikke klandre de som ikke forstår heller. Det er mange sykdommer jeg ikke kan noe om. Men jeg har såpass til vett at jeg ikke rakker ned på de som er syk. Uansett hvilken diagnose de har. Man må velge spørsmål med omhu.

Når jeg er deprimert så kontrollerer jeg ikke mine tanker, det er mine tanker som kontrollerer meg. Jeg skulle ønske folk kunne forstå det. Jeg har ikke slike nedbrytende tanker med vilje. Det er ikke et valg jeg tar. Det er en lidelse.  Jeg føler at det modigste jeg gjør i en depresjon er å fortsette å  leve når jeg egentlig ønsker å dø.

SELVMORD
Ordet selvmord fanget oppmerksomheten din, gjorde det ikke?  Selvmord fanger alles oppmerksomhet. Det er handlingene som fører til selvmord som går ubemerket. Har du noen gang lest en facebookstatus der noen åpenbart “roper” om hjelp? Du tenker kanskje at vedkommende er kun ute etter oppmerksomhet og sympati. Han/hun har ropt ulv ulv så mange ganger før. Men plutselig kan du ta feil.. Det er ikke uten grunn at noen skriver statuser der man ber om hjelp på en kanskje “feil” måte. Hva med å neste gang skrive en melding til henne/ham å spør om det ligger noe mer bak..? Det kan være med på å redde liv. De som har selvmordstanker har en oppgave de også, og det er å be om hjelp. Ingen kan hjelpe noen som ikke ber om det/ønsker det selv.

På www.webpsykologen fant jeg varselstegn for selvmord.
Jeg tenker det er viktig å skrive det ned. Kanskje kan du hjelpe noen som er deprimerte og har vanskelige tanker..

* Tvetydige utsagn som; Du kommer ikke til å se meg da, eller Du trenger ikke å bekymre deg over meg lenger.

* Depresjonen forsvinner plutselig. Av og til er det slik at de depressive tankene og den melankolske stemningen avtar i det momentet en person har bestemt seg for å ta sitt eget liv.

* Utviklingen av en selvmordsplan. Hvor langt en person har kommet i sine selvmordsplaner er alltid avgjørende. Dersom vedkommende allerede har en konkret plan, representerer dette en alvorlig risikofaktor.

* Ettertrykkelige utsagn om suicidale tanker og følelser.

 * Ekstrem agitasjon, angst eller raseri.

* Følelser av desperasjon og panikk.

*Økning i alkohol- og narkotikamisbruk.

*Upassende vitser om død eller selvmord, fascinasjon for morbide historier.
 *Utarbeidelse av testamente eller at man gir bort eiendeler.

* Forestående situasjoner som medfører psykisk smerte. For noen kan det dreie seg om ferie hvor det sosiale samværet på jobb opphører en periode. Andre ting som handler om svekkelse av sosiale nettverk som eksempelvis tap av arbeid, samlivsbrudd etc.

*Skjødesløs oppførsel

*Upassende avskjeder

* Selvskading

*Anorektisk atferd i den forstand at vedkommende begynner å sulte seg selv, dårlig og lite planmessig kosthold, vanskjøtting av medisiner.

*Plutselig isolering.
* Høylytt undring om døden, selvmord eller himmelen.

Ingen blir vant til å være deprimerte. Jeg har vært deprimert uttallige ganger. Skulle tro jeg bare preller depresjoner av meg  ettersom jeg har hatt det så mange ganger. Men det er ikke slik det fungerer. Hvis jeg får en ny depresjon, så ødelegger det bare mer for hver gang jeg får det egentlig. Jeg tenker “Skal jeg aldri bli kvitt denne skitsykdommen”? Skal jeg gå gjennom hele livet i påvente av å bli deprimert gang på gang? Hvilket liv er det? Aldri tro at den deprimerte blir vant med slike tanker og følelser.

Hvis du ønsker å lese den andre teksten om depresjon, så kan dutrykke på linken under:
http://polarekspressen.blogg.no/1518212422_09022018.html

Hjelpetelefon:
116 123

 

#depresjon #selvmord #støtte #forståelse

 

Konkurranse: Blir du ukens blogger?

 

Jeg er på utkikk etter en spennende blogg å lese/følge.

Hver fredag kårer jeg ukas blogg og skriver litt om personen og bloggen. Jeg kommer også til å følge den bloggeren.
På denne måten får kanskje vedkommende flere lesere og bloggen blir løftet opp og frem. Det er ikke jeg som har oppfunnet denne konkurransen, jeg fikk inspirasjon fra en annen blogg. 

Slik deltar du:
Da jeg verken har snapchat eller instagram, så må man følge bloggen min for å delta.
Skriv i kommentarfeltet at du følger meg, og skriv ned bloggadressen din 🙂

 

 

HVORDAN DET ER Å VÆRE FEIT

Jeg er ei dundre på nesten hundre!
Livet mitt hadde vært så mye bedre om jeg hadde vært slank.
Litt overfladisk tenker du kanskje, men jeg mener det.

Å være så tjukk at Orions belte er for lite til meg er veldig fortvilende og frustrerende.
“Hvordan kan du vite at livet ditt hadde vært bedre som tynn tenker du kanskje”? Jo, det er fordi jeg vet jeg hadde fått den selvtilltien jeg så sårt trenger for å fungere optimalt i hverdagen. Dessuten har jeg vært tynn før, så jeg vet hvordan det er.

Når man er så tjukk at militæret kan bruke trusa mi som fallskjerm, så tærer det så enormt på selvtilliten min og framtidshåp. Pga kroppen min, så håper jeg at jeg ikke møter kjentsfolk på butikken, jeg har problemer med å være med på aktiviteter og være med på sosiale sammenkomster. Det er så mye jeg har lyst til, men jeg blir stoppet av speilet istedenfor dørstokkmila. Jeg skulle egentlig være med treningsgruppa mi til Oppdal på hyttetur i helga.. Men når resten av gjengen har modellkropper, så er det ikke noe artig å være den eneste som er overspist. Jeg vet jeg burde tenke på det positive med meg. For jeg har selvsagt gode sider, selv om jeg ruller fortere enn jeg går.

Men jeg har lest et sted at slanke og attraktive mennesker kan ha store fordeler i samfunnet. De kan slippe unna fartsbøter, gjøre det bedre på jobbintervjuer og de blir sett på som energiske og positive mennesker. Mens de litt mindre pene og lubne menneskene kan ofte bli sett på som late, negative og opplever sjelden noen fordeler. Dette er kun noe jeg har lest, men jeg selv tror det stemmer. Jeg opplevde flere fordeler da jeg var tynn enn nå som jeg er velernært. Mulig jeg var flink, men jeg  besto teori, oppkjøring og eksamener med glans (mannlige sensorer). Jeg fikk ofte gratis inngang på fester og gratis drinker. Men den tid er nå forbi ja.

Jeg tror absolutt det viktigste et menneske kan ha, er selvtillit. Uten det, kommer man ikke langt. Mens kroppen min vokste, forsvant selvtilliten. Synd det er sånn, for jeg har masse ressurser jeg vil utnytte. Men jeg må ha selvtillit for å gjennomføre det.
Er det en ting jeg er stolt av å ha fått til, så er det bruktbutikken min. Den oppretta jeg mens jeg var fleskete. Og den gikk i grunn ganske bra, og det ga meg masse selvtillit. Jeg tror det er kjempeviktig å prøve å finne sin nisje og få opp selvtilliten sin. Tiden med bruktbutikken beviser for meg at det går an å ha det bra selv om man er omfangsrik.

Men livet mitt hadde garantert vært bedre hvis jeg kunne tatt i bruk de altfor små klærne jeg har lagret til en dag jeg får plass i de.  Jeg hadde fått bedre selvtillit til å søke jobber, vært med på fester og ikke tenkt tanken på om jeg ser tjukk og stygg ut i det og det antrekket.

Jeg kjenner mange som er overvektige, men jeg ser selvsagt ikke ned på dem. Jeg ser ikke ned på de som er undervektige heller. Jeg mener ikke at livet til undervektige er lettere, for jeg har vært i den skalaen også. Det var langt fra lett. Men hadde jeg fått valget mellom å være under eller overvektig, så ville jeg valgt undervektig. Men det ideelle er å være normalvektig. Dette innlegget skal ikke handle om undervekt VS overvekt, for det er tungt å slite med begge deler. Jeg har ikke noe konkrete tips å komme med om hvordan man får selvtillit med å være feit. Men kanskje du har? Isåfall, kommenter gjerne. Tar imot alt av råd.

På disse bildene er jeg ganske slank, og selvtilliten min var definitivt bedre. Om det er pga kroppen skal jeg ikke si med sikkerhet. Men jeg tror det! 🙂

#feit #selvtillit #tynn #samfunn

Søndag-ny veie-og måledag

Denne uka har gått svinfort! Mamma og lillebroren min kom å besøkte oss denne uka og helga. Det var veldig koselig.
Vi koste oss med masse sjokolade, brus, potetgull og masse deilig mat!
Jeg som lovte meg at denne uka skulle bli beinhard med masse trening og lite godteri.
Det hjalp ikke at det var tilbud på sjokoladeplater på Rema 1000 heller.. tror jeg har spist 6-7 sjokoladeplater denne uka!!
 

Denne uka har jeg trent:
Mandag: gåtur på 30 min + volleyball
Torsdag: Oppvarming, innebandy, volleyball og uttøyning.

Jeg er ikke fornøyd med treninga denne uka. Jeg pleier vanligvis å trene hver dag.
Denne uka SKAL bli knallhard!

 

VEKT:
90,4kg (-1,1kg på en uke)

MÅL:
Mage(over navlen): 123 (+2cm på en uke)
Overarm: 34 (+2cm på en uke)
Lår:68cm (0cm på en uke)

Her er meg før svangerskap/ungdom. Jeg tviler på at jeg blir så tynn igjen, men et bra motivasjonsbilde allikevel syns jeg 🙂

JEG VIL BLI BLOGGKJENDIS

Hvor deilig hadde det ikke vært å kunne leve av å blogge?
Det er så mange fordeler med det, spesielt for slike som meg.
Jeg er uføretrygdet, har lite penger, men har masse tanker og meninger.
Å være i en ordinær jobb har aldri funka for meg. Jeg klarer 2-4mnd så sier jeg opp. Hvis jeg kunne levd på bloggen min, så hadde det vært helt fenomenalt. Ambisjonen i livet mitt er å være min egen sjef. Da slipper jeg å skuffe andre enn kun meg selv om noe går galt. Eller at jeg ikke lever opp til forventningene en sjef og kollegaer måtte ha.

Jeg er misunnelig på de bloggerne som har følgere som stiller de spørsmål, slik at de kan skrive innlegg som “spørsmålsrunde” eller “20 fakta om meg” som folk faktisk leser og engasjerer seg i. Jeg er også sjalu på de som skriver om overflatiske ting som sminke, mote og mat som får masse kommentarer, mens jeg kler meg i Eva og Adams drakt i innleggene mine uten å få så mange kommentarer. Jeg skriver fra langt inn i sjela mi om depresjoner, terrorangst, manier og jeg har skrevet om vektnedgangen min, samt delt bilder av den digre kroppen min. Men det virker ikke som det fenger folk nok, dessverre. Så jeg vet virkelig ikke hvordan man når bloggtoppen, uten om å skrive om hår, sminke og huset sitt.  Har du noen tips? 🙂

Jeg vet man ikke blir en toppblogger over natta. Jeg vet at det tar tid. Jeg har kun blogga en måned, men kjenner jeg er utålmodig. Vil det ska skje nå!
Jeg elsker når jeg får kommentarer eller nye følgere. Jeg oppdaterer siden ofte for å se om jeg har fått nye følgere eller kommentarer. Eller om noen leser innleggene mine. Det å få betaling for meningene sine, eller for å skrive om livet sitt hadde vært dødskult og artig.

Siden jeg var ei lita jente, så elsket jeg å skrive stiler, bruke fantasien min og skrive flere sider. Da jeg begynte på VGS ønsket jeg å bli forfatter. Jeg har kun lest ei bok i hele mitt liv, Gunnlaug Ormstunge. Før jeg blir forfatter, så må jeg nok lese flere bøker, lære meg skriveteknikker og ha masse selvdisiplin. Men jeg ser flere og flere bloggere får utgitt bøker, så hvis jeg engang blir bloggkjendis, så skal jeg jobbe beinhardt mot å få utgitt en bok. En bok som i grove trekk vil omhandle psykiske lidelser.

Hvis jeg blir bloggkjendis, så vil jeg bruke statusen til noe fint og fornuftig. Jeg ville utnyttet situasjonen til å gjort noe bra for menneskeheten. Penger jeg hadde tjent, ville gått til de som ikke har det så bra, og en del til mental helse. Jeg ville ha lest andre blogger å hjulpet enkelte til å få flere lesere, ved å evt skrive om en blogger jeg syns skriver bra, rettferdig og har interessante meninger. Jeg har som de fleste jenter (og evt gutter), drømt om å bli kjendis når jeg blir stor. Det vil jeg fremdeles i voksen alder. Litt flaut å si “jeg vil bli kjenids” hvis noen spør hva jeg vil jobbe med… he he.. Det hadde vært utrolig å blitt kjendis ved å blitt bloggkjendis, forfatter eller grunder.. En av de tingene håper jeg at jeg blir når jeg blir stor.
 

Ønsker du å bli bloggkjendis? Hvis ja, hva gjør du for å nå det målet?
Har du andre ambisjoner i livet ditt?

#blogg #kjendis #forfatter #ambisjoner #drømmer #tålmodighet

NAVERE I NORGE ER HELDIGE

Slike temaer vet jeg pleier å provosere folk, og det er ikke helt meningen. Jeg kan dessverre ikke ta ansvar for om du føler deg krenka av dette innlegget. For dette er min mening, og meninger er ikke fakta.

Jeg forstår ikke hvorfor “navere” klager. Med “naver” mener jeg de som mottar trygd fra nav for å klare seg økonomisk i hverdagen. Jeg har ofte lest klager på facebook, forum og blogger at navere har det så trasig og at det er urettferdig at folk sier vi er heldige. Med “vi” mener jeg meg selv også. Jeg er en naver, og har vært det siden jeg var 18 år gammel, er 28 idag.

Jeg ser meg selv som svært heldig som er naver i Norge.  Jeg skal ikke dømme alle navere på en rask og overflatisk måte, for jeg tror enkelte navere har det verre enn andre. Men jeg tror ganske mange navere har det relativt bra her i Norge, tror ikke du?

Vi slipper å bekymre oss for om vi mister jobben og inntekta, vi får masse tid med barna våre, vi kan stelle med hus og hjem og vi kan dyrke vennskap og familie. Vi trenger heller ikke å planlegge så mye når vi skal på tur, for de aller fleste datoer passer da vi ikke har jobb. Vi kan holde på med hobbyen vår; om det er shopping, å male, snekre eller spille TV-spill. Vi kan slappe av mye, se TV og egentlig gjøre hva vi vil.

Mamma spurte meg nettopp om jeg ikke heller ville vært frisk og tjent egne penger enn å være syk og motta trygd, svaret mitt er todelt. Når jeg er syk med store psykiske smerter, så tenker jeg at det selvsagt hadde vært digg å vært frisk, kunne jobbe overtid og tjent masse penger, hatt kollegaer og følt at jeg hadde bidratt noe til samfunnet. Men jeg har gode dager også, der jeg har et høyt funksjonsnivå, og det er da jeg er “glad” for at jeg er ufør. For da får jeg mulighet til å f.eks bruke masse tid med barnet mitt, og alt det jeg skrev ovenfor.

Jeg vet jeg er heldig som har gode dager, for jeg vet at det finnes mange der ute som sliter hver eneste dag med smerter, og det er ikke de jeg sikter til i dette innlegget. Det jeg mener er at man må prøve å se på det positive med å være “naver”.

Jeg lever langt ifra et fett liv med NAVpenger. Jeg får utbetalt ca 16.500 og over halvparten går til faste utgifter som strøm, tv, internett, kommunale avgifter, barnehage, mobil og nettleie. Da har jeg rundt 5-6000 til å kjøpe mat, bursdagsgaver, bensin og annet på. Jeg kunne godt ha tenkt meg å spare litt, men det går ikke med den inntekten jeg har. Jeg er heldig som bor sammen med barnefar, så vi har 2 inntekter. Jeg kan ikke uttale meg om hvordan det er å bo alene med ei trygd, og evt barn, det stiller seg helt sikkert annerledes da.

 Jeg tror også mye handler om prioriteringer. Jeg reiser sjelden, spiser lite ute på restauranter og jeg bruker ikke penger på moteklær og dyre sminkeprodukter. Jeg sier ikke at jeg er perfekt eller at alle burde prioritere slik som jeg gjør. Men hvis man har lite penger, så må man spørre seg selv om hva som er viktig for deg og familien. Hvis jeg hadde brukt masse penger på røyk, klær og sminke, så hadde jeg ikke hatt råd til å ta med dattra mi på f.eks kino, tivoli, basseng eller andre opplevelser.

“Alle kan gjøre noe” er en frase som mange navere misliker. Men jeg er i utgangspunktet enig i den uttalelsen. Jeg tror de aller aller fleste kan gjøre/utrette noe.  Men det vanskelige er å finne en arbeidsgiver som er villig til å tilrettelegge for noen med utfordringer. Jeg har hatt mange jobber, både tilrettelagte jobber fra NAV, og drevet min egen virksomhet. Men i perioder blir jeg så syk at jeg ikke greier noen ting. Det er selvsagt utfordrende, men jeg har mange ressurser jeg ønsker å ta i bruk etterhvert. Men nå skal jeg nyte uføretrygda ei stund.

 

Hva mener du om navere?

#naver #NAV #prioriteringer #økonomi #takknemlig