hits
polarekspressen

Om meg

Kontakt

Følg meg

Kategorier

Arkiv

Søk

Notater som fikk meg innlagt på psykiatrisk

23.02.2016



Det du kommer til å lese nå, er svært personlig. Det bør leses med respekt. Det  er veldig destruktivt, og uforståelig for mange. Mulig de som lider av det samme som meg forstår, men det er ikke sikkert det heller. Anbefaler mine nærmeste om å ikke lese dette.


Dette er et langt innlegg med mange tanker. Leger, psykologer og sykepleieren min har lest det. Det er på grunn av noe av innholdet som fikk meg innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg fikk høre at det var på grensen til å være grensepsykotiske tanker. Og pga teksten, fikk man ideen om at jeg muligens var bipolar. Teksten er ikke redigert, og kan være rotete oppbygd. Dette er skrevet før jeg fikk bipolardiagnosen. Det er veldig skummelt å dele dette med alle, da jeg ikke er vant med å åpne meg for noen. God fornøyelse!

B= Barnet mitt
K= kjæresten min

Overskrifter:

- Hvorfor være en byrde?
- Hva trenger jeg for å bli bedre?
- Mindre verdt enn søpla
- Fysiske reaksjoner på depresjon
- Utstillingsklovn
- Kan ikke forlate noen som er syk
- Engler og demoner
- Liten tro på menneskeheten
- Tankekjør/kaos 1.juli 2015
- Luksusproblem å ha en psykisk lidelse
- Østmarka november 2015
- Utgang med følge- Jeg, en viktig person?
- Overdrevent med innleggelse
- Hvorfor drepte du deg ikke selv?
- Et privilegium å være en utedass
- Snille folk er verst
- Bekymringsverdig at jeg er overbeskyttende?
- Prøvd alt!?
- Må jeg dø for at du skal forstå?
- En dag sitter jeg på toppen av verden, men den neste dagen fortjener jeg ikke å være i den..
- Mister bakkekontakt
- Luftslott
- Førstemann til døden
- Kan du skynde deg med å dø?
- Holdt kunstig i live?
- Jeg vil være lykkelig- men noe skriker inni meg at jeg ikke fortjener å være det
- 5 November 2015
- Vi er alle avhengig av noe som tar bort smerten
- De vet ikke at jeg ville henge meg
- Hverdagshelter som hjelper uten å forvente noe tilbake
- Du er ikke diagnosen din
- Skyldfølelse
- 4 Oktober 2015


Hvorfor være en byrde?
Hvilken rett har jeg til å være deprimert og være redd? Er jeg egentlig deprimert? Jeg kan ikke forvente at andre skal ta vare på meg og løse problemene mine..Nå har jeg skapt et menneske, som jeg må ta ansvar for..Hva jeg føler og hvilke behov jeg har, må settes til side. Jeg må slutte å synes synd på  meg selv. Gi alt jeg har og mer enn jeg egentlig har kapasitet til. Det er ikke (B=barnet mitt) sin feil at jeg er trist, tiltaksløs, udugelig og lite interessert til livet. Hun fortjener det beste. Jeg tenker ofte at hun har det bedre uten meg. Det gjelder forsåvidt ikke bare henne.. Jeg forstår ingenting av dette. Jeg forstår ikke meg selv, (K=Kjæresten min), mennesker generelt, eller livet.Jeg tilfører ingenting bra, så hvorfor være en byrde?

Jeg fortjener å ha det ille. Jeg er dum og alle misliker meg. Om man ser på meg, blir jeg analysert og de blir kritiske til meg. Jeg føler egentlig at ingen liker meg, det er bare noe de sier. Jeg hater å få klemmer og svadaprat. Jeg vil ikke være sammen med folk, men jeg klarer meg ikke alene. Jeg har et ønske om å være sammen med folk, venner og familie, men det føles umulig. Jeg blir nervøs bare av tanken. Jeg tror jeg har stor mistillit til folk, nære og fjerne. Føler de ikke vil meg godt, og at de venter på at jeg skal forlate denne verdenen, de lurer på hva jeg venter på... Jeg kan ikke vise folk hva jeg egentlig er. Vil unngå å få personlige spørsmål, da det er kun for å tilfredsstille nysgjerrigheten deres eller være høflig, ingen bryr seg egentlig.

Hva trenger jeg for å bli bedre?
Jeg føler jeg trenger at noen viser omtanke, selv om jeg ofte ikke tror helt på at det er ekte. Men det føles OK hvis det er noen nærme som viser det, eller leger/psykologer eller psykiatriske sykepleiren. Noen ganger kan det bli verre, men det er bedre å vise at man bryr seg enn å late som ingenting. Jeg tolker det meste som kritikk, og tenker automatisk negativt. Jeg trenger at mine nærmeste vet det, å ikke bli sint for at jeg tenker negativt.
Ett spørsmål om "Hvordan det går" eller en klem, kan redde dagen min.

Mindre verdt enn søpla
Jeg vet det har gått lang tid, og ikke kommet så mye nærmere mål, men vit at jeg virkelig prøver. Jeg reagerer kraftig på kritikk og konfrontasjoner, det setter seg dypt.  Jeg føler meg ikke lite verdt, men null verdt. MIndre verdt enn søppelbøtta, mindre verdt enn det som ligger i søppelbøtta.. Jeg synes jeg er udugelig, umennesklig, selvsentrert og egoistisk..det er det andre folk ser også.

Det er fint hvis mine nærmeste hadde tatt seg tid til å lytte, og vis at de ønsker å forstå. Vær tålmodig, gi ros og anerkjennelse. Si at du er glad for at jeg vil dele dette med deg. Hjelp meg å sortere tankekaoset, skille bort det som ikke er rasjonelt. Hjelp meg med å finne løsninger. Jeg håper K ikke føler han har 2 barn. Jeg er ikke ansvaret hans.

Fysiske reaksjoner på depresjon

Hverdagen er preget av tankekjør og tankekaos fra morgen til kveld. Ikke ett sekund ro å få. Dagene består av negativ stemning, mye angst, gråt, irritabilitet og uro. Det er trasig at jeg sjeldent bringer positivitet og glede til familien. Jeg tenker at K (og generelt andre) syns jeg er lat, egoistisk, tenker for mye, gir opp for lett, ikke orker ting, syns synd på meg selv, hypokonder(ofte hodepine, kvalm, forstoppelse, nakkesmerter og generelt uvel i deler av kroppen). Når slike tanker spiser meg opp, er alt svart. Morgendagen og fremtiden.

Utstillingsklovn
Det hjelper å få en meningsfull klem, og spør om jeg vil snakke litt om det, spør om det er noe han kan gjøre/noe jeg trenger. Jeg syns det er svært vanskelig å ta opp ting jeg grubler på. Jeg har lett for å føle meg avvist og stressa. Jeg føler meg som en utstillingsklovn/freakshow. Som nevnt tidligere, men kan ikke presiseres nok, jeg tolker det aller meste som kritikk og avvisning. Når noe går galt, er det min feil. Når noe går bra, kunne jeg ha gjort det bedre. Jeg har en tendens til å overdrive/overgeneralisere; legger ikke merke til det positive. Fysiske plager jeg kan ha er hodepine, hissig, energimangel, stiv nakke/skuldre, hjertebank, håpløshet, konsentrasjonsvansker, mageproblemer, kvalme, kan plages med søvn, angst og av og til selvmordstanker. Føles ut som jeg utsletter meg selv.

Kan ikke forlate noen som er syk
Jeg har lite motivasjon, energi, føler meg mislykket til alt. Alle på jobb misliker meg, og ser hvor udugelig å rar jeg er. Det er mye gråting, fortvilelse og forvirring. Det er slitsomt å være sånn. Jeg er ikke verdt noe, og K er sammen med meg pga B, eller at han ikke kan forlate meg fordi jeg er slik..pga dårlig samvittighet. Intense følelser!!!

Engler og demoner
Negative tanker presser fornuftige tanker ut, for å få plass til triste, negative, irrasjonelle og merkelige tanker. Ekstremt sliten, fysisk og psykisk, bare etter noen få timer.
Alt er min skyld. Jeg er veldig følsom, nærtakende, skammer meg, mistroisk, lett å utnytte, blir fort irritert, alltid på vakt(bhg, hjemme, tog, fluktplaner, ideer om hvordan jeg kan redde familien min fra atomkrig, invasjon(bunkere, hamstre medisiner, mat, vann osv), krisesituasjoner, biler med våpen osv osv, tankene tar aldri slutt).

Fæle bilder i hodet som overbeviser meg til de grader, det går utover livskvaliteten . Jeg tror på bildene i hodet mange ganger. En slags advarsel. Jeg bør være takknemlig for å få advarsler, men mange ganger stemmer de ikke helt..men sier jeg det til meg selv, så finner hodet mitt en annen måte å overbevise meg på. Jeg har konstant en indre dialog.. kan sammenlignes med en engel og en djevel på hver side av hodet, som sliter meg i begge retninger og sier jeg må lytte til dem begge.. Da er det vanskelig å vite hva som er rett og galt, fornuftig og ikke, rasjonelt eller ikke.



Liten tro på menneskeheten
Jeg har liten/ingen tro på mennesker. Ser ikke poenget med å prate med hverandre, eller møtes. Mener alle bør drive med sitt å være glad. Hvorfor skal man være så snill og medmennesklig? Folk er dumme og naive når de ikke klarer å innse at de får støtte/hjelp for at vedkommende skal få det bedre med seg selv. Ergo, ikke fordi vedkommende faktisk bryr seg. Det er fåtallet som faktisk er oppriktig glad i en.

Tankekjør/kaos 1.juli 2015
Til sykepleieren min: Hvorfor bryr du deg så mye? For å føle deg bedre enn meg? Jeg tror egentlig ikke det, du betyr allerede mye for meg. Flaut å si det, men  du har blitt stemmen i hodet mitt som holder meg oppreist, derfor er det naturlig å være takknemlig. Hvorfor bruker du tid på meg? Hvorfor er jeg verdt å "redde"? Jeg er jo så feit, ekkel, falsk, avskyelig, misfoster, har jo ingen lys framtid uansett. Bortkastet tid på å sette opp avtaler med meg. Jeg er uegnet som mamma, å få flere barn, kjæreste, jobb, søster, datter, pasient, husmor, kjøre bil, ta avgjørelser, passe bhgbarn, jeg mislykkes i alt!

Luksusproblem å ha en psykisk lidelse
Det finnes ikke psykiske lidelser, kun folk som vil tjene seg rike på det. Hadde det blitt krig/nødsituasjon, hadde 95% av alle som var psykisk syk/ustabile, plutselig blitt frisk og fornuftig. Det er et luksusproblem å være "psykisk syk", fordi vi ikke har noe annet å klage på. Vi har det så fint i utgangspunktet, må bare ha noe å sutre av. I tillegg så slipper man litt mer ansvar og mange får støtte fra nav og tilrettelegging. Er mine følelser ekte? Tviler jeg på. Alt er bare oppspinn. Jeg lurer meg selv, og alle andre. Jeg tviler på det jeg tenker og føler om jeg er syk eller ikke... om jeg later som for å få goder "vanlige" folk ikke får..
I dag kan alle få seg en psykisk lidelse om man vil.

Østmarka november 2015
I dag, 7 november er det 2 dager siden jeg kom. Det er absolutt ingenting å gjøre. Det er kun å sove, spise, gløtte på pasienter og ansatte. Jeg liker noen av de ansatte, men er skeptisk til enkelte. Noen virker så sure, misfornøyd og bedre enn oss pasienter. Dessuten er noen svært unge, jeg er ukomfortabel med dem. De har oppnådd så mye, men jeg på 26 år, ingenting. Jeg skvatt da jeg så en mørkhudet. Jeg visste ikke om det var best om han var an- eller innsatt; utrygt uansett. Han virket veldig trivelig, men det gjør jo de fleste med skjult agenda.

Utgang med følge- Jeg, en viktig person?
Idag var jeg en tur ut, måtte ha med meg noen. Noen har "utgang alene", men noen som meg har "utgang med følge". Jeg vet ikke hva jeg tenker om det. Føler meg som en viktig person med bodyguard. Lenge siden jeg følte at noen passet på meg, så jeg følte meg vel bra mtp på forholdene. Forskjellen på en bodyguard og han ansatte som var med meg, er vel at han skal beskytte meg mot meg selv, ikke at "fansen" kan gjøre meg noe. Han var veldig trivelig og ekte. Vi pratet mye om jul, advent, hundene hans og hvor jeg var ifra. Akkurat nå er han 100% ekte, får se hva jeg tenker om han ikveld. Jeg sitter i stolen med blondefarge i håret, håper jeg kan slippe lue på pizzakvelden ikveld. Jeg trives her, vil ikke hjem enda..jeg savner aldeles ikke omverdenen!

Overdrevent med innleggelse
Jeg blir litt tullete her også. Lurer på hvorfor jeg er her. Jeg tenker at de ansatte, pasientene, K, familie mener dette er tull, overdrevent og barnslig. Jeg syns det selv også, men samtidig ikke. Men nå kan ikke jeg stole på tanker og følelser jeg har, for de er ikke en del av meg. De kommer fra intet. Ene gangen forteller de meg det, og det motsatte rett etterpå. Da må jeg spørre noen utenforstående. Når de evt svarer, tror jeg ikke på det heller. Jeg vet svaret, uavhengig av hva de svarer.

Hvorfor drepte du deg ikke selv?
Jeg fikk spørsmål fra legen på Østmarka idag, om hva som fikk meg til å leve.
- Jeg svarte med vilje å ikke si pga B og familien, da det blir så typsik og feil. Det er jo en selvfølge tenker mange. Men noen ganger vet jeg at venner og familie får det bedre uten at jeg puster.I det lange løp er det til det beste for alle. En slags forebyggende effekt.

Det jeg svarte på spørsmålet, var at jeg vil leve til jeg har fått gjennomført mange av ideene og planene jeg har. Det kan jo fort ta 40 år. Jeg føler jeg har noe uoppgjort enda. Jeg vil gjøre noe stort og minneverdig før jeg tar avskjed. Bli skrevet om i historiebøkene. Noe familien min blir stolt av. Og at de kan minnes meg med noe bra.

Jeg har det fryktelig fint her, selv om det er uglestygt her..hehe. Jeg har en indre ro som jeg ikke har hatt på lenge, jeg glemmer ofte at det foregår noe på utsiden. Jeg blir veldig lei meg når jeg tenker på venner, familie, K og B, jeg glemmer dem også, da får jeg dårlig samvittighet. Når jeg tenker på dem, blir jeg stressa, frustrert, forvirra å vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg? Er alt dette jeg skriver løgn? Nå fikk jeg skrivesperre, hodet stoppa opp. Med det menes at ustoppelige tanker som raser ukontrollert, og da er jeg hjelpesløs. Slutt.

Ett privilegium å få være en utedass
Jeg kjemper ikke mot depresjonen lengre, jeg kjemper med den. Føler den må integreres, å lære å leve med den. Mange ganger tenker jeg at det er andre som egentlig burde få terapi. Jeg føler meg som en utedo der man kan overlempe skiten på meg. Jeg må gå i terapi for det. En utedo som føler seg brukt, i tillegg må ha hjelp til å føle seg bedre...Nedverdigende.
Jeg kan ikke si at jeg føler meg som en utedo heller, de er jo faktisk nyttige til noe,hjelp for andre. Kanskje jeg heller bør være takknemlig for å få være en utedass.

Snille folk er verst
Folk, en patetisk art. Blir så frustrert av å tenke på menneskeheten. Vil tilbake til steinalderen. Å skrive hva jeg tenker om dette, blir flere sider. Jeg er mest oppgitt av gode og snille folk. Når noen gjør en god gjerning, så er det for seg selv. De får det bedre...iallefall hvis omverdenen får vite hva de har gjort. Fåtallet gjør noe godt uten å forvente å få noe tilbake. Derfor liker jeg generasjonen til mormor. De er så ekte, forventer ingenting. De fortjener alt godt. å hjelpe andre er for å hjelpe seg selv.

Bekymringsverdig at jeg er overbeskyttende?
Føler jeg blir straffa for å være deprimert. Jeg tør mange ganger å ikke si hva jeg tenker, i frykt for å si noe feil og bekymringsverdi, slik at jeg mister B. Når legen og sykepleieren blander inn B blir jeg veldig trist. Jeg har tatt så godt vare på henne siden hun lå i magen min. Jeg overbeskytter henne litt for mye, men de irundt meg sier det er bedre det enn det motsatte.

Når legen og sykepleieren prater om  B, tenker jeg "pokker", det er derfor de ønsker samtaler med meg, for å "redde" B, og bryr seg egentlig ikke om meg. Jeg gjennomskuer folk, vet hva de egentlig tenker. De sier noe, men tenker/mener noe annet. Jeg er samtidig veldig glad for at de tenker på hennes beste. Hvis jeg skulle bli innlagt igjen, så har vi ett sikkerhetsnett irundt oss, som står klare til å hjelpe. Jeg er så frykeltig redd for at B ender opp som psykisk syk. Derfor er jeg veldig opptatt av å gi henne en trygg oppvekst, og gi henne selvtillit til å klare seg i fremtiden.

Prøvd alt!?
Meningen med alt, liten livsglede. Det er ingen mening.
Prøver stadig nye ting med ny innstilling, føler meg tom for energi og har følelsen av å ha prøvd alt:
- terapi
- jobbe
- ikke jobbe
- selvterapi som skriverier
- trene og spise sunt
- hjemmelekser med ulikt innhold
- snakke litt mer åpent med K
- Prøver å være litt ærligere mot meg selv
- Tenker alternativt
- Tvinger meg selv til å være med på ting
- Kognitiv terapi



Må jeg dø for at du skal forstå??
Jeg misforstår hva folk sier. Har intense tanker/kaos, jeg har en frustrasjon som ingen forstår, og jeg får ikke sagt det eller skrive det med ord. Virker som eneste mulighet for å vise hvordan jeg har det, er å avslutte alt. Da slipper jeg å plages, og alle irundt meg å slite med meg:
K, Nav, sykepleiren, legen, samfunnet, B, familie(unntatt mormor)

Jeg tror alle, unntatt mormor, vil få et bedre liv uten meg. Jeg føler meg som et spøkelse rundt folk. Jeg fortjener ikke hjelp/eller ha angst og depresjon, da jeg har hatt en fin barndom uten traumer.

En dag sitter jeg på toppen av verden, men den neste dagen fortjener jeg ikke å være i den..
Hva vil jeg med livet mitt? Hva kan jeg gjøre? Hva trenger jeg hjelp til?
Nyttesløst alt dette. Går supert en periode, hopper fra sky til sky... Tenker at nå er jeg endelig blitt bra. Jeg har mye energi, prater på innpust og føler meg ustoppelig. Terapi, medisiner, nav og tilrettelegging er fortid. Nå er det meg og fremtiden, ikke meg vs fremtiden. Så blir den rosa skya plutselig svart. Jeg ligger under ei svart sky som regner, tordner og lyner. Alt håp og fantasi er borte. Hver minste ting føles så meningsløst. Alt fra interiør, politikk, saltbøsjer, utsagn folk kommer med og prioriteringer til folk!

Mister bakkekontakt
Unødvendige lyder får magmaen inni meg til å koke å ende i et vulkanutbrudd. Enten som gråt, rydde hus i sinne/frustrasjon. Ingen tålmodighet, Orker å klarer ikke å se/prate med B og K. Jeg er helt fjern, ukonsentrert og helt borte fra virkeligheten. Samtidig sier jeg til meg selv om å ta meg sammen å lek med B.

Hvordan kan jeg prate om tanker jeg har, når jeg ikke vil eller kan? Aner virkelig ikke hvordan å sette ord på det . Hvorfor blir jeg irritert og frustert av å skrive "sette ord på det" ? Det er ikke rart jeg tenker at jeg begynner å bli gal når jeg tenker 10000 rare ting iløpet av en dag. Tanker som fåtallet deler med meg.

Luftslott
Bortkastet dager, måneder og år. Hvorfor ikke dø, ettersom jeg ikke lever?
Jeg er sikker på å lykkes med prosjektene mine. Åpner Norges ullared, drive stor familiebedrift med pappa (Etternavn AS) tilbyr det meste til de fleste. Sirkuselefanter, advokater, byråer osv.

Sykepleiren og fastlegen min skulle bare ha visst hvor falsk, manipulerende og fæl person jeg egentlig er. Blir så sliten. Det er så vanvittig mye jeg har lyst å gjøre. Det er ikke reiser, oppleve verden eller ta høyere utdanning. Det er å få gjort ferdig prosjeketene mine, realisere alle ideene mine. Jeg vil gjøre mye som får B til å huske meg. Male bilder, skrive bok, dikt, løpe maraton. Alt er ferdig i hodet mitt. Være nisse på kjøpesentre og sykehus. Jeg vil i grunn gjøre alt. Yrker jeg kunne tenkt meg, er nesten alt det også. Jeg lever i en virkelighet der det er bare meg. Så ensom. Jeg er redd.

Førstemann til døden
Jeg har vært i flere begravelser enn dåp, bryllup  og konfirmasjoner. Jeg savner de begravde veldig. Det merkelige er at jeg føler meg mer knytta til dem, enn de som lever.
Jeg "prater samme språk" som de. Jeg tenker de er så modige som er død. De har opplevd noe alle skal igjennom. Det er som når klassen skal opp til eksamen. Det er kjipt å være førstemann, men de har iallefall gjennomført det. Om det blir bra eller ikke, så er redselen over. Det må også være kjipt å være sist... Alle har gjennomført og er borte..

Kan du skynde deg med å dø?
For å være ærlig, så blir jeg sjalu på de vennene jeg har mista i selvmord. De viser en viljestyrke og mot som jeg ikke har. Når jeg tenker på dem, så føler jeg meg så feig og mislykket. Jeg mislykkes i det vanlige livet, og mislykkes i dødens dal. Jeg tenker at fastlegen, sykepleieren, K & nav venter på at jeg skal dø. De venter på at noe skal skje. I de verste periodene tenker jeg at jeg må miste livet mitt pga dem. Forstå det den som kan.

Holdt kunstig i live?
Som skrevet tidligere, så har Sykepleieren og fastlegen holdt liv i meg, men samtidig tenker jeg at de ønsker meg død. Holder de meg i live, for å la meg pines?
Jeg skylder de 2 en stor takk og en unnskyldning.

Jeg vil være lykkelig- men noe skriker inni meg at jeg ikke fortjener å være det
Jeg tenker ofte at det hadde vært lettere å leve om jeg hadde vært trist, frustrert, motløs og følt håpløshet hele tiden. Men det er når jeg har det bra, så er det vanvittig bra. Noen ganger er jeg så glad og optimistisk at jeg gråter. Jeg er også så spent innvendig at jeg ikke får til å tisse. Jeg har det travelt uten å ha noen avtaler. Alle deler av meg er sikker på at depresjonens tid er forbi, og jeg er en erfaring rikere. Men når alt blir svartere enn vinternatta uten snø, så blir nedturen ekstra ille. Jeg skulle jo ikke dit igjen.

Hva i all verden skjedde med selvtilliten, motivasjonen, ideer og tanker om fremtiden? Jeg ødelegger meg selv, parforholdet, livet og alt. Det er tungt for meg, og mine nærmeste at jeg går fra å være gøyal og gledesspreder, til ett gledesdrepende monster som bare vil ligge under dyna.

Jeg prøver mitt beste. Men mislykkes bestandig. Jeg prøver å ordne livet mitt.
Om jeg er "høyt oppe" (som om jeg er rusa på speed,har ikke prøvd det), eller nede i bomberommet; Innesteng og ingen kan høre skrikene mine, så er det tanken på ideene mine og B som får meg til å prøve litt mer. Hvis jeg ikke prøver, får jeg aldri vite om livet mitt ble bra eller ikke.

Jeg er så dum og teit! Hva får meg til å tro at noen er interessert i mine problemer?



5 november 2015:
Jeg sitter her med mange ark.B.la. bookingpapirer til renholdsbedriften min, og terapiark som liksom skal hjelpe meg. Jeg har drukket opp tequilaen, nå har jeg starta med hjemmebrenten til K. Jeg startet nettopp en chat med mamma. Jeg har lyst å fortelle henne at jeg er redusert, ikke pga alkoholen, men generelt.

Jeg skal på jobb om 6 timer. Mamma sier hun er trøtt. Hun er på nattvakt. Da vil jeg ikke fortelle henne om fortvilelsen min. Selv om jeg trenger litt støtte og hjelp nå.. Mulig det er alkoholen som gjør meg slik. Jeg har det ikke ille. Jeg har det mer bra enn dårlig. Jeg syns det er dumt at jeg må avlyse vaskinga imorgen pga. jeg ikke er kjørbar til da.

Når jeg skriver det, så innser jeg at alkoholen har ødelagt kundeservice, pålitelighet og seriøsitet!! Hrrf..huff..


Vi er alle avhengige av noe som tar bort smerten
Jeg lovte meg selv å holde meg unna flaska. Helt ærlig, det føles sinnsykt godt å drikke meg full. Konsekvensene er verdt det. Så lenge det ikke går utover B. Det gjør det aldri. Såpass kontroll har jeg. Det er når jeg ikke har "ansvar" for henne, at jeg tyr til flaska fort.

De vet ikke at jeg ville henge meg
Jeg har blitt så glad i - og avhengig av sykepleieren og fastlegen. Jeg gruer meg voldsomt til jeg "mister" dem. De betyr ikke noe bare for meg... Hadde familie, venner og K visst hvordan det står til med meg, og jeg faktisk hengte meg, hadde de lurt på hvorfor jeg ikke fikk profesjonell hjelp/evt hvorfor det ikke funka...

Det de ikke vet er at jeg er plaget med selvmordstanker, og jeg får profesjonell hjelp for det. Sykepleieren og fastlegen har hindret meg fra å dø. Jeg kjenner på hele kroppen at jeg hadde vært det foruten dem. De som er glad i meg, har de to å takke for at jeg lever idag.

Hverdagshelter som hjelper uten å forvente noe tilbake
Jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke skryter og forteller om den gode hjelpa jeg har fått til andre. Som nevnt tidligere, min forergelse på "gode og snille" mennesker...
Det er slike som sykepleieren og fastlegen som virkelig fortjener oppmerksomhet og applaus. Jeg er nok ikke det eneste livet de har reddet. De skulle ha hatt lønn og status som en kirurg. Jeg blir noen ganger i tvil på hvorfor de absolutt må få meg på andre tanker enn å dø. Er jeg er prøvekanin for noe, eller er det for å slippe å leve med at en pasient har avblomstret?

Kanskje jeg ikke vil bli frisk, slik at jeg ikke lenger trenger hjelp fra dem? Jeg vet at jeg er redd for hva og hvem jeg er uten disse tankene. Jeg har på en måte blitt glad i tankene, og vil ta vare på dem, selv om de driver meg til vannvidd.

Du er ikke diagnosen din
Da en jeg kjenner fikk diagnose shizofren paranoid, og morfar kreft, fortalte jeg dem at de må huske at de ikke er sykdommen sin. Folk irundt tenker å ser noe annet enn det de tror selv. Han med shizofreni er en klok og snill mann som kan mer enn hva han får gjort. Morfar hostet blod, ble tynn og fullstendig ut av fatning. Poenget er, jeg føler jeg er lidelsen min. Andre ser at jeg er gal og vil holde seg og barna unna meg.

Skyldfølelse
Jeg håper det finnes en himmel, som jeg ble fortalt som barn.. Slik at jeg kan starte på nytt med familien min. Jeg har dårlig samvittighet for alle. Jeg gruer meg til hvis/om pappa finner ut at jeg er sånn. Han kommer til å bli skuffet, oppgitt og føle skyld. Tanken på at familien min føler det er deres skyld, gjør meg trist. Jeg har det veldig bra hvis de kan bare rulle og gå videre.

Uansett hvor mange ganger jeg prøver å forklare, eller skrive det ned, så får jeg ikke tak i hovedproblemet. Det kan bli flere sider med svada(som du nettopp har lest), uten at jeg har fått skrevet det jeg innerst inne har tenkt.

Etter jeg kom til Østmarka føler jeg meg annerledes...både på en verre og bedre måte. Det gode er at jeg får bekreftet at det står litt ille til med meg. Ett slags teppe med ro har lagt seg over meg. Det som er verre, er skammen  og skyldfølelsen. Det var ikke en slik framtid for dattra si mamma og pappa ønsket. K fortjener ei stabil og god kjæreste, uten bekymringer. Jeg skal liksom være storesøster å passe på mine yngre søsken. Ikke omvendt.

4oktober 2015:
Det føles ut som jeg har drukket noe etsende. Hele kroppen, fra tå til hodet går i oppløsning. Jeg er sint, lei meg, redd, irritert, trøtt av livet, frustrert, forvirret og oppgitt. Jeg trenger å være alene, eller ha noen å klemme på uten å føle meg rar, dum og teit. Jeg trenger noen som oppriktig bryr seg om meg, og som vil meg godt å klarer å se behovene mine uten at jeg trenger å si det. Bare en klem er nok. Eller spør om det er noe han/hun kan gjøre for meg.

Jeg sto opp idag med en dårlig følelse i kroppen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har sovet godt, og K sto opp med B. De vekte meg kl 12. Jeg er litt irritert for at jeg ikke prioriterer "hjemmeleksene" fra sykepleieren min, nettbutikken min og alle de planene jeg har.Jeg gruer meg litt til å jobbe å gjøre alt med B de neste dagene. K skal nemlig bort. Jeg blir glad når K sier jeg bare må bruke bilen, da virker det som han bryr seg om at de dagene blir ekstra utfordrende for meg. Det skal ikke mye til å få meg i bedre humør. Men det skal jammen ikke mye til før jeg blir i dårlig humør heller.

Jeg rydder i sinne, jeg dusjer og er sint. Samtidig får jeg dårlig samvittighet av at jeg tok en dusj uten å spørre/si ifra til K. Jeg grudde meg litt til å spørre K om å få være på rommet i 10 min etter jeg hadde dusja. Jeg tenkte at han tenkte at jeg har jo nettopp brukt 10-15min på meg selv i dusjen, og fått sove lenge.

Nå kom K med B, han måtte på do. B river i arket, hopper på meg og vil jeg skal tegne Minnie. Jeg er lei meg for at jeg syns hun er plagsom og vil egentlig ikke at hun skal være her nå. Jeg har ingenting å gi henne akkurat nå. Jeg hater at jeg ikke klarer å smile, le og leke oppriktig.

 




 

Har du vært innlagt på psykiatrisk sykehus? Isåfall, hvordan opplevde du det?
Har du opplevd depresjon/mani? Gjerne del hvordan du takler det :)

2 Kommentarer

Lillesøster

14.02.2018 kl. 10:22
Utrolig sterkt, og veldig viktig. Fantastisk ærlig!

polarekspressen

14.02.2018 kl. 12:29
Lillesøster: tusen takk:)

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no